Forskningsrapporter om bosituasjonen til personer med utviklingshemming
Husbanken har de siste årene finansiert flere forskningsrapporter om bosituasjonen til personer med utviklingshemming og deres muligheter for å bli boligeiere ved hjelp av økonomiske virkemidler. På denne siden får du et kort sammendrag av hovedinnholdet i rapportene.
«Utviklingshemmedes bosituasjon», Tøssebro/Wendelborg, NTNU Samfunnsforskning, november 2021
Rapporten er en kartlegging av bosituasjon til utviklingshemmede per 2021. Den beskriver hvordan bosituasjonen han endret seg fra midten av 1990-åra og fram til i dag. Et viktig formål er å se utviklingen og situasjonen opp mot de politiske målene på feltet. Det har vært reist spørsmål ved om utviklingen de senere år har ført oss lenger unna de politiske målene. I kartleggingen er brukere og kommuner blitt intervjuet. I tillegg har alle kommunene fått tilsendt et spørreskjema og det har blitt brukt registerdata fra SSB.
Hovedfunnene er:
- De fleste bor i bofellesskap med fellesareal
- En liten andel bor i egen selvstendig bolig
- Standard er stort sett etter retningslinjene, men det er etterslep på vedlikehold
- Bofellesskapene har fortsatt å øke i størrelse
- Eierandelen er lav (rundt 25 prosent), men flere ønsker å eie
- Mangel på botilbud gjør at mange bor hjemme hos foreldrene
- Økonomien er blir dårligere
- De som leier av kommunen, har liten innflytelse på hvor de kan bo
- Statlige virkemidler virker
Er personer med utviklingshemming likestilte og inkluderte, og bor de i vanlige boliger? Forskerne har ved å se på erfaringer og eksempler på prosesser og boligløsninger funnet ut hvilke muligheter utviklingshemmede har til å påvirke egen bosituasjon. Hvordan kan kommunene støtte og bidra i prosessen? Har personene reell rett til å være med å bestemme selv hvor og hvordan de vil bo?
Selv om lån og tilskudd gjør at mange utviklingshemmede kan kjøpe egen bolig, kan prosessen fram dit være kompleks og kreve mye tid. Rapporten gir eksempler på løsninger som tar hensyn til ulike behov:
- Åpen visning og mulighet til å leie før man bestemmer seg for å kjøpe (Trondheim)
- Boliger for de som ikke ønsker å være tilknyttet et fellesareal eller base. Samtidig er det etablert flere faste steder hvor de kan treffe andre. Ambulerende tjenesteteam (Stjørdal)
- Kommunen bygde og etablererte borettslag som ble solgt til beboerne. Betydningen av et faglig sterkt og stabilt fagmiljø (Stange)
- Gode løsninger i starten kan støte på utfordringer underveis. Viktig med evalueringer underveis fra de ansatte, beboerne og de pårørende (Tromsø)
- Inkludering i nabolag og nærmiljø. Kommunen ønsker å invitere andre inn i fellesarealene (Bærum)
Rapporten viser at virkemidlene er tilstrekkelig dimensjonert til å sikre at målgruppen har økonomisk evne til å bli boligeiere. Sett fra kommunens side er virkemidlene tilstrekkelige til å oppføre nye tilpassede boliger for målgruppen. Det er likevel noen utfordringer for å få dette til:
- Økning i tjenestekostnader for kommunen når den utviklingshemmede flytter fra foreldrehjemmet
- Hvis kommunen oppfører boligene er det ikke gitt at det er mest lønnsomt å selge eller leie ut
- Halvparten av kommunene oppgir at de i liten grad er opptatt av å legge til rette for eie
- Kommunene ser fordelene ved å eie, men sier også at foreldre kan være utrygge ved å kjøpe bolig, f.eks. sosial isolasjon ved ved kjøp av bolig i den ordinære boligmassen.
- Kommunale tjenester kan bli mindre effektive dersom kommunen må forholde seg til mange privatinitierte rundt om i kommunen.
Pårørende er på sin side opptatt av at eie gir større økonomisk frihet, økt disposisjonsrett av boligen og interesse i å passe bedre på boligen. Med eid bolig vil pårørende gjerne måtte stille mer opp. Det kan også være et problem med salg hvis man ikke trives. Det er videre en økonomisk risiko ved lån siden mange har lav inntekt.
Rapporten tar for seg hvordan kommunene jobber med å etablere boliger for målgruppen; om kommunen har oversikt over bosituasjonen, hvordan utviklingshemmede bor (eie/leie, samlokalisert, sammen med andre grupper), bruk av virkemidler og holdning til det å eie.
Rapporten analyserer samfunnsøkonomiske virkninger av å etablere personer med utviklingshemming i egen eid bolig, ved en nytte-kostanalyse. Modellen viser at det er en betydelig samfunnsøkonomisk lønnsomhet i å bosette en ungdom i 20-åra i eid bolig (i et bofellesskap) sammenliknet med et kommunalt tilbud på et seinere tidspunkt.
Rapporten ser også på hvilke kommunaløkonomiske effekter slik eieetablering kan ha. dette arbeidet har. Rapporten finner at det er lite samsvar mellom kommunal og samfunnsøkonomisk lønnsomhet av eie-etablering av personer med utviklingshemming i egen eid bolig.
Rapporten handler om hvordan fellesrom i samlokaliserte boliger blir brukt, og om dette er i med hensikten. Den er basert på gjennomgang av policydokumenter, forskning mv. og pårørendes og ansattes erfaringer i tre foreldreinitierte boligprosjekter. Et sentralt spørsmål er i hvilken grad bruken av slike rom er relatert til de kommunale tjenestene som utføres i boligen. Det settes også søkelys på arealfordelingen mellom private boenheter og fellesarealer.
Funn i rapporten:
- Det er først og fremst foreldre/pårørende som har vært premissleverandør mht. fordeling mellom privat areal og fellesareal
- Bruk av fellesrommene er i stor grad koplet til hvordan de kommunale tjenestene organiseres i boligene, dvs. brukes først og fremst ved organisering av fellesaktiviteter
- Der personalet deler fellesrom med beboerne stikker beboerne oftere innom
- Ikke tilrettelagte fellesarealer (f.eks. gang) brukes gjerne for sosialt samkvem
- Både visuell (lett å se om det er i bruk) og fysisk avstand har betydning for bruken
Rapporten konkluderer med at erfaringene fra disse prosjektene tyder på at de ikke oppleves som “miniinstitusjoner”, men at det legges til rette for felles og egne aktiviteter bidrar til at beboerne føler seg hjemme i boligene.