Boligsosial metodikk
Her finner du omtale av ulik boligsosial metodikk og/eller tankegang som kommuner kan bruke i arbeidet med å bosette vanskeligstilte innbyggere.
Bolig er en menneskerett. Det er grunntanken i Housing first. Bostedsløse personer med rusavhengighet og/eller psykiske lidelser, skal tilbys bolig og tjenester, uten krav. Metoden er en reaksjon på tidligere trappetrinns-modeller som forlangte at bostedsløse måtte kvalifisere seg til å få bolig gjennom botrening, rehabilitering eller behandling. Her snus det på hodet: Man finner en egnet bolig til den bostedsløse først, og følger så opp i tråd med beboerens behov og ønsker. Reell medbestemmelse knyttet til valg av bolig og type oppfølging er altså et viktig prinsipp.
Modellen kommer opprinnelig fra New York, og har spredt seg til mange land i Europa og ander deler av verden. I Norge startet de første Housing first-prosjektene opp i 2012. Resultatene er gode og viser at mange beboere har fått mer stabile boforhold og mer innflytelse over eget liv.
Housing first i Norge – en oppsummering av kunnskap om Housing First-tiltak i Norge (PDF)
Det finnes ulike modeller for leie til eie, men målet er at en husstand som ikke kvalifiserer for lån i privat bank, får hjelp til å kjøpe en bolig. Leie til eie innebærer å leie boligen i en periode først, mens deleie innebærer at man eier deler av boligen fra første dag.
Nasjonale strategier har i en årrekke lagt vekt på at særlig vanskeligstilte barnefamilier skal få hjelp til å kjøpe bolig hvis de ikke klarer det selv. Årsaken er at det er mer gunstig å eie, at barna bor mer stabilt når familien eier og at boligen bidrar til å trygge husstanden for fremtida.
Men ikke alle kan eie med en gang. Noen må få tilbud om å leie først, enten kommunal bolig eller hos private.
Eie-først-modellen går ut på å sette familier i stand til å kjøpe bolig med hjelp av startlån og/eller tilskudd til etablering, uten å gå veien om leie først. Familier som ikke oppfyller vanlige krav til betjeningsevne for startlån, kan altså likevel få startlån til å kjøpe bolig. Men modellen forutsetter at husstanden er veldig motivert for å eie bolig, og krever tett oppfølging over tid.
Husbankens «barna først»-satsing handler om å prioritere å bruke virkemidler på å løfte barnefamilier med lav inntekt ut av fattigdom. Satsinga kom som et svar på at antall barn som levde i fattigdom økte mellom 2015 og 2019. Tallet er gått litt ned, men fortsatt lever rundt 110.000 barn i fattigdom i Norge, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (2021). Familiene bor ofte i leiebolig, de bor trangt, og barna opplever kanskje å måtte flytte flere ganger i løpet av barndommen.
Manglende tilhørighet, skamfølelse og sosiale problemer kan bli resultatet når barn vokser opp i fattigdom i et land hvor de fleste har mye og kanskje mer enn nok.
Å eie bolig kan være løsningen på mange av disse utfordringene. Når familier eier bolig selv er det større sjanse for at barna opplever stabile oppvekstsvilkår. De får tid til å utvikle tilhørighet til et nabolag, samt plass til å gjøre lekser og ha venner på besøk. Stabile boforhold fører også til at flere barn fullfører videregående skole. Les mer om det i denne rapporten fra Institutt for samfunnsforskning: Boligens betydning for annen velferd (PDF)
Vi bør se boligen som hjelp til selvhjelp, et virkemiddel i arbeidet med integrering og fattigdomsbekjempelse. Husbanken ønsker at kommunene skal strekke seg langt for at også familier med lav inntekt skal kunne bli boligeiere. Kommunen kan benytte startlån til formålet, eventuelt i kombinasjon med bostøtte og tilskudd fra kommunen.
Evaluering av Barna først: Husbankens virkemidler for å få barnefamilier fra leie til eie (PDF)
Velferdslab er en modell hvor det kommunale hjelpeapparatet koordinerer sine tjenester rundt familier eller ungdom i vanskelige livssituasjoner. Modellen rettes inn mot innbyggere som opplever å ha lite stabile boforhold og må flytte ofte. Dette går utover barna som må bytte skole og skifte omgangskrets.
Familien eller innbyggeren er i sentrum og deltar etter et prinsipp om at «ingen avgjørelser om meg tas uten meg». Gjennom å involvere innbyggerne og se velferdsoppgaver som investeringer, heller enn utgifter, kan offentlig sektor flytte innsats fra å reparere til å forebygge.
Den første velferdslaben så dagens lys i 2013, da Husbanken ba Asker kommune om å være pilotkommune for å teste ut tjenestedesignmetodikk i utformingen av boligsosiale tjenester. Siden har en rekke andre kommuner testet ut lignende prosjekter med gode resultater for både innbyggere og myndigheter.
Foyer-modellen er ei pakkeløsning med bolig og støtteordninger for unge i alderen 16-24 år i inntil tre år. Målgruppa er ungdom som befinner seg i sårbare overgangsfaser mellom hjem, institusjon eller fosterhjem og egen bolig. Tjenestene som tilbys gjennom Foyer-modellen inkluderer bopel, opplæring, veiledning, støtte til jobbsøking eller skolegang, fritidsaktiviteter, sosialt liv og hjelp med å sikre bolig når ungdommen skal flytte for seg selv.
Modellen ble utviklet i Storbritannia på 1990-tallet og har etter hvert spredt seg til flere andre land, inkludert Norge. Den første foyeren her til lands ble oppretta i Bodø i 2014.
Les om Foyer Bodø (Bodø kommune)
FHIs rapport Foyer-modellen for bostedsløse unge: en systematisk kartleggingsoversikt (fhi.no)
Å jobbe tverrsektorielt med boligrådgivning overfor sine innbyggere kan gi gode resultater i kommunen. Det kan føre til at flere vanskeligstilte barnefamilier får eie bolig, at personer med behov for tilpasset bolig får det, og at eldre blir mer selvhjulpne og kan bo hjemme lengre. Dermed kan kommunen få flere fornøyde innbyggere, samtidig som presset på de kommunale tjenestene avtar.
Boligrådgivning er særlig aktuelt når det gjelder å skaffe og beholde bolig, og når det gjelder å tilpasse bolig.