Krevende arbeid

Kommunene beskriver startlånet som et sentralt virkemiddel som er godt forankret både politisk og administrativt, og startlånskompetansen vurderes som gjennomgående god. Samtidig opplever de at dagens rammebetingelser gjør arbeidet mer krevende. Høye boligpriser, økte renter og høyere levekostnader gjør startlånsøknadene mer komplekse og tidkrevende. De peker på at flere finansieringsbevis ikke fører til boligkjøp. Kommunenes kapasitet til å følge opp startlånstakere er mindre enn kapasiteten til å saksbehandle søknader. Små kommuner er særlig sårbare når det gjelder kapasitet.

Et presset leiemarked forsterker kommunenes utfordringer

Sju av ti kommuner opplever stort press i det private leiemarkedet. De peker på høye leiepriser, lite nybygging og lav investeringsvilje som årsaker til ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Kommunene understreker at utfordringene i stor grad handler om boligenes egnethet – riktig størrelse, standard, beliggenhet og pris. De opplever at sårbare unge, barnefamilier med lav inntekt og personer med rus- og psykiske helseutfordringer har svært dårlig tilgang på egnede boliger. Dette presset begrenser handlingsrommet deres i det boligsosiale arbeidet.

Et gap mellom kunnskap og kapasitet

Mange kommuner har god oversikt over boligbehovene og bruker analyser aktivt i planleggingen. Samtidig ser de et tydelig gap mellom kunnskap og gjennomføring.

Kommunene mangler kapasitet, samordning og økonomisk handlingsrom til å følge opp med konkrete tiltak. Bare tre av ti kommuner sier at de har beskrevet planer for å skaffe boliger i arealplanen. Det viser at planene ofte er lite konkrete i hvordan de skal følge opp behovene. Kommunene opplever også at det er krevende å følge opp den boligsosiale loven. De prioriterer andre lovpålagte oppgaver, og bolig får mindre plass i arealplanleggingen. Dette gjør det vanskelig å planlegge langsiktig og bygge det de trenger.

De mest utsatte rammes hardest

Kommunene opplever at presset i bolig- og leiemarkedet, sammen med stram økonomi, rammer personer med sammensatte behov hardest. De oppgir at de ofte må bruke midlertidige botilbud lenger enn planlagt fordi de mangler egnede boliger å flytte folk videre til. Mange peker på at det er særlig vanskelig å skaffe boliger til personer med rus- og psykiske lidelser. Kommunene opplever også at mangel på ressurser gjør at de må prioritere akutte situasjoner framfor forebygging og langsiktig arbeid.