Boliger til utviklingshemmede

Forberedelsen

Å flytte hjemmefra for personer med utviklingshemming

Denne teksten er skrevet av Marit Ekne Ruud ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR. Hun har over flere år forsket på ulike temaer knyttet til boliger for personer med utviklingshemming og nedsatt funksjonsevne, som flytteprosessen, egnede boligformer, ulike eieformer og hverdagsliv i egen bolig. Som mor til en ung voksen med utviklingshemming, har hun også egne erfaringer.

«Når skal jeg flytte hjemmefra, hvordan vil jeg trives i egen bolig og hvordan blir hverdagen utenfor barndomshjemmet?» Det er mange spørsmål som dukker opp når ungdom med utviklingshemming og deres pårørende ser at det er på tide å tenke på etablering i eget hjem. De unge selv ser at eldre søsken, venner og bekjente har flyttet for seg selv og etablert seg i eget hjem. Foreldre og pårørende må tenke på hva som skal til for at den unges hverdag blir så bra som mulig. Boligetablering i egen bolig skaper forventinger, men også usikkerhet og spenning for det ukjente.

Hvorfor flytte fra barndomshjemmet og starte egen boligkarriere?

Det er en kjensgjerning at personer med utviklingshemming i større eller mindre grad er avhengig av hjelp til å klare seg i hverdagen gjennom hele livet, enten dette handler om daglig omsorg fra foreldre og familie, og/ eller hjelp fra offentlige tjenesteytere. Etter hvert som foreldre eller andre pårørende blir eldre eller faller fra, er det andre som skal overta ansvaret. Derfor er det viktig å ivareta overgangen mellom foreldrehjem og eget hjem på en best mulig måte for å sikre en trygg og god livssituasjon videre.

Når er det best å flytte ut?

Tiden rundt begynnelsen eller midten av tjueårene viser seg å være den beste perioden for etablering i egen bolig for personer med utviklingshemming. Da er de fleste fremdeles i en utviklingsfase og åpne for ny læring og nye impulser, det er lettere å tilpasse seg nye situasjoner, mens erfaringer viser at disse ferdighetene reduseres utover i trettiårene. I denne aldersperioden har også de fleste med utviklingshemming, foreldre eller pårørende som kan bidra til å overføre erfaringer til den nye bosituasjonen og bidra til at overgangen blir så god som mulig, før foreldrene selv blir eldre og etter hvert blir hjelpetrengende.

Det skal være forutsigbart og trygt å flytte

Å flytte hjemmefra for annen ungdom er gjerne en lang prosess med inn og utflytting fra foreldrehjemmet der midlertidig hybeltilværelse og midlertidige bosteder preger etableringsfasen de første årene. For ungdom med utviklingshemming bør dette være annerledes. Deres etableringsfase bør være forutsigbar og trygg, og i motsetning til ungdom flest kan en ikke satse på en midlertidig bosituasjon. Derfor er det viktig at prosessen med det å skaffe bolig og å flytte hjemmefra blir så forutsigbar som mulig. Dette gjelder også bosituasjonen videre. Selv om mange kommuner kan skaffe bolig med trygge og forutsigbare leiekontrakter til denne målgruppen, er det etter hvert blitt bygget en rekke eierboliger i privat regi – gjerne i form av bofellesskap eller samlokaliserte boliger – blant annet for å sikre at beboerne ikke må flytte til andre boliger på grunn av kommunens omfordeling av tjenester eller liknende.

Hvordan følge opp etter utflytting? 

Det er mange forhold som skal ivaretas når ungdommen flytter hjemmefra. En bekymring mange har er hvordan ungdommens ferdigheter og funksjonsnivå skal opprettholdes når de flytter for seg selv. De fleste trenger hjelp til å vedlikeholde ferdigheter, og denne hjelpen handler om mer enn å utføre de lovpålagte tjenestene. Ferdigheter som personer med utviklingshemming har lært i oppveksten, på skolen og i tilrettelagte aktiviteter forfaller når de ikke praktiseres. Derfor er det viktig med kontinuitet og vedlikehold.

Det handler også om å overføre de «usynlige» omsorgsoppgavene som pårørende alltid har hatt. Foreldre og pårørende har gjerne forventninger om at de samme rutinene skal følges i en ny hverdag i egen bolig. For eksempel blir feil kosthold og inaktivitet fort en helseutfordring når beboerne selv kan bestemme menyen og hva som skal handles inn på butikken, eller hva man gjør på ettermiddagen. Mange opplever at deres datter eller sønn legger på seg når de flytter hjemmefra. Tjenesteytere kan ikke påta seg en streng foreldrerolle ved å nekte beboerne innkjøp av usunn mat, mens beboernes egenvilje kan føre til dårligere helse. Eller for eksempel bekymring om hvordan ulike aktiviteter gjennom uka skal gjennomføres. Hvem skal hente og bringe til fritidsaktiviteter når de bor for seg selv? Hvordan vedlikeholde nettverket rundt fritidsaktiviteter og hvordan følge opp beskjeder som gis? Dette er eksempler på viktige problemstillinger som en bør ta opp med tjenesteytere tidlig i prosessen.

Bo alene eller sammen (samlokalisert) med andre? 

Hvilken type bolig er best egnet for å ivareta den enkeltes ferdigheter og livskvalitet? For noen vil det egne seg best å bo i en selvstendig bolig i et vanlig borettslag eller sameie, med kommunale tjenester en time eller to om dagen. Det passer godt for de som trives i eget selskap, og i stor grad kan klare seg selv og selv tar initiativ i hverdagen. Fordelen er at de kan selv bestemme hva de vil gjøre når, og med hvem. Men det er også noen ulemper med å bo for seg selv i denne typen bolig. Vi vet at personer med utviklingshemming ofte har færre venner og et mindre sosialt nettverk enn andre, selvsagt avhengig av diagnose. Noen grupper har utfordringer med å bli kjent med andre uten at dette er organisert i etablerte nettverk. Derfor kan en slik bosituasjon bidra til å fremme ensomhet for de som ikke selv er sosiale og aktive.

En annen type bosituasjon er en egen bolig samlokalisert med andre boliger for personer med utviklingshemming. Samlokaliserte boliger eller ulike former for bofellesskap kan være organisert i borettslag der beboerne eier sin egen bolig. I enkelte borettslag leier kommunen lokaler til sine tjenester slik at det alltid er noen på «huset». Fordelen ved denne boformen er tryggheten, og det å vite at det alltid er noen som kan bistå dersom en trenger hjelp utenom de faste kommunale tjenestene som er innvilget. Denne typen boliger er særlig egnet for de som ikke selv kan ta eller tar initiativ til sosialt fellesskap og som har få venner som de er sammen med i fritiden.

I samlokaliserte boliger organiseres gjerne felles middager, taco-kvelder, tv- eller filmkvelder i fellesrommet der de beboerne som ønsker kan samles. For de som er sosiale er dette ofte ukas høydepunkt, og for de som selv ikke tar initiativ til å være sosiale, er dette ofte viktig. Det er også en trygghet for beboerne at de kjenner naboene. Selv om de ikke er nære venner og går ut og inn i hverandres leiligheter, kjenner de hverandres styrker, svakheter og personligheter.

En annen fordel er at pårørende blir kjent både med hverandre og beboerne gjennom prosessen med boligetablering, noe som bidrar til åpenhet og god kommunikasjon. Både sommerfester, 17-maifrokoster og gløgg-fest før jul med beboere, pårørende og ansatte skaper fellesskap og tilhørighet for beboerne. For det andre er nettopp det at beboerne kjenner hverandre og har et nabofellesskap viktig med tanke på at de ofte ikke er en del av et større nabofellesskap.

En begrunnelse for å etablere boliger for personer med utviklingshemming i etablerte bomiljøer er blant annet at de skal inkluderes i nabolaget. Erfaringene viser at det i liten grad skjer. Det er lett å tenke at det er vanskelig å bli en del av et vanlig bomiljø når de har sitt eget fellesskap, men vi ser dette også der de bor i vanlige borettslag eller sameier.

Det er også flere ulemper med å bo i et organisert fellesskap med andre. Selv om det ikke er fastlagte, felles rutiner for hva som skjer daglig eller ukentlig i fellesskapet, vil ansattes organisering av tjenester til en viss grad prege hverdagen i slike boliger. Det er i mindre grad rom for spontane initiativ og aktiviteter. Dersom en beboer trenger hjelp til å bake en kake en ettermiddag, må dette kanskje utsettes fordi andre beboere må ha følge til en fritidsaktivitet samme dag – noe som er inne i de avtalte timene.

Planlegg godt og vær forberedt på at ting tar tid

Her er tips om hva du bør forberede deg på: For at overgangen til eget hjem skal bli så god som mulig er det, som vi har vist her, flere forhold som du må tenke gjennom og planlegge i god tid. En ting er hvilken type bolig som egner seg best for deg avhengig av dine interesser og ønsker. Uansett hva du ønsker tar det tid før en egnet bolig er på plass, og du må være forberedt på at dette kan ta flere år enten kommunen kan tilby en bolig som du kan leie eller du blir med i et privat boligprosjekt. En annen ting er å tenke gjennom hvilken type tjenester du trenger i hverdagen. Det kan handle om bistand til matlaging, innkjøp eller hjelp til å huske medisiner. Det kan også dreie seg om annen bistand som ikke er lovpålagt, men som bidrar til at du trives og kan gjøre det du ønsker i fritiden. Kanskje du har behov for å følges til trening eller til musikkgruppa, eller du vil på kino med venner. Det er lurt å formidle behov og ønsker så tidlig som mulig til de som skal yte tjenester. Og jo mer du selv har tenkt gjennom og vet hva du vil og har behov for, dess lettere er det for de som skal bistå deg i hverdagen å bidra til at du får et godt liv i egen bolig.

Et godt råd til slutt: snakk med andre som har flyttet hjemmefra og som kan dele sine erfaringer! De vet best hva som fungerer bra og hva du bør være obs på i prosessen med etablering i eget hjem.

Oppfordring om å bruke Husbankens boliginformasjon for pårørende og funksjonshemmede

Det er mange spørsmål som dukker opp når tiden er inne for å planlegge egen bolig. Når bør man flytte? Hvilken type boliger egner seg best? Kan man leie eller bør man eie, og hvordan finansieres det? Er det best å bo for seg selv eller i et fellesskap? Jeg oppfordrer alle som er i målgruppen om å benytte seg av boliginformasjonen til Husbanken. Her kan du få kunnskap basert på erfaringer om alle sider ved det å flytte hjemmefra til egen bolig, fra den dagen da tanken om egen bolig melder seg til etableringen og en ny hverdag i eget hjem starter.