“Bytte-ut” byen

Så lenge gentrifisering blir ansett som vellykket byutvikling, vil det i praksis innebære å bytte ut folk med andre som er bedre stilt. – Bare på den måten blir man tilsynelatende kvitt et ghettostempel, påpeker samfunnsgeograf og forfatter Tone Huse. Tidligere i sommer holdt hun innlegg på et frokostmøte i regi av Husbanken region øst.

Huse, som mottok Brageprisen for utgivelsen “Tøyengata – et nyrikt stykke Norge”, basert på en masteroppgave om gentrifisering i bydel indre Øst i Oslo, holdt nylig et innlegg under et av Husbankens åpne frokostseminarer. Tematikken var omdømmeoppfatninger og ekskludering som konsekvens av byutvikling. Det er relevant å høste erfaringer fra prosessene som har skjedd i indre Oslo Øst de siste tretti årene, med henblikk på dagens utvikling i Groruddalen.

Gentrifisering er lik utstøting
Huse gjorde rede for hvordan omdømmeaspekter har vært med å trigge gentrifisering i bydeler som Grünerløkka, Grønland/Tøyen og Gamlebyen og hvordan gentrifiseringsprosessene igjen har bidratt til å støte ut beboere. Hun refererte til åttitallets byfornyelse, basert på to prinsipper: Fornyelsen skulle være selvfinansierende og den skulle verne om ressurssvake beboere. Det gikk ikke som forventet. Mange måtte flytte på grunn av økte kostnader. Inn flyttet mennesker med bedre råd, gjerne fra den hvite middelklassen. Utover nittitallet, i takt med nyliberalisering, ble “verning” av svakere grupper på boligmarkedet dessuten borte fra den politiske diskursen; preget av ”oss og dem” når man refererer til innvandrerbefolkningen. Innvandrere oppfattes enten som trussel, eller som noe “eksotisk”. Det er bedre å plassere dem i nærheten av etniske norske for at de skal lære av oss.

Tone Huse og Mala Naveen (foto:Husbanken)
Tone Huse og Mala Naveen (foto: Husbanken)

Trenger offentlige virkemidler
Henning Holstads (FRP) forslag om å erstatte blokkbebyggelsen på Stovner med småhus, for å forhindre “hvit flukt”, ble trukket fram av Huse som eksempel på hvordan vi ser at “bytte ut”-tankegangen nå også uttrykker seg i Groruddalen.
Med gentrifisering følger aspekter av utstøting og etnisk segregering. Direkteutstøting, ved at leiekontrakter sies opp, boligene blir pusset opp og selges til forhøyet pris. I tillegg indirekte utstøting, som oppstår gjennom kulturell marginalisering og økonomisk utestenging. 
For å unngå at Groruddalssatsingen fører til ekskludering av økonomiske svakstilte grupper fra boligmarkedet, må man ta bedre vare på de med dårlig økonomi. Det offentlige må bistå med virkemidler som gjør samtlige grupper i stand til å fortsette å bo, presiserer Huse.     
   
Mye fungerer
Journalist og forfatter Mala Wang-Naveen, som ga ut oppvekstromanen Desiland, med handling fra Groruddalen i 2010, supplerte aspektene rundt gentrifisering med en personlig skildring av hvordan hun selv opplevde å bli “integrert” i Groruddalen. Hun fortalte om gapet mellom den dalen hun kjenner og dagens skremselsbeskrivelser i media. Blant annet refererte hun til Abid Rajas (V) utspill om Groruddalen som “en tikkende klokke”.
Ordbruken gir meg i utgangspunktet gode assosiasjoner. En klokke som tikker er en glad lyd, den sier at klokken fungerer. Likevel er tanken som ligger bak dette innlegget noe helt annet. Det brukes som metafor for en truende eksplosjon. Som i andre overskrifter fremmes innvandring og innvandrere som hovedproblemet. Det har skjedd en holdningsendring i det norske samfunnet når det gjelder ytringstoleranse og hva som tillates i den offentlige meningsutvekslingen. Forslag som for kort tid siden ville bli oppfattet som oppsiktsvekkende, fremmes nå uten snev av sjenanse. Vi leser stadig om hvordan Groruddalen har misfornøyde etniske beboere og om foreldre som flytter barna sine ut av Groruddalen og til andre skoler. All denne omtalen er med å skape et unyansert bilde som virker stigmatiserende, og som jeg ikke kjenner meg igjen i.
Groruddalen blir nå assosiert med stedet der alt er galt. Dette må man vokte seg for. Dalen har fungert bra i mange år, og det er mye som fungerer bra i dag også, påpeker Mala Wang-Naveen.