Velferdsteknologi i boliger

Oppdragstaker: SINTEF
Ferdig: 06.01.12

I denne rapporten belyser og diskuterer SINTEF muligheter og utfordringer med implementering av velferdsteknologi i boliger. Utvikling og implementering av velferdsteknologi forventes å være et viktig grep for å møte de kommende samfunnsutfordringene med en aldrende befolkning, endret sykdomsbilde og knapphet på helse- og omsorgspersonell.

Last ned rapporten her

Bakgrunn
Våren 2011 utlyste Husbanken et FoU-prosjekt om velferdsteknologi i boliger. Bakgrunnen var et ønske om fokus på teknologiens rolle i forhold til helse- og velferdsutviklingen og de muligheter og utfordringer den kan gi. Blant de faktorene som ble nevnt i utlysningen var krav og forventninger til mer individuelt tilpassede løsninger og det å få bo i egne boliger lengst mulig – i denne sammenhengen relatert til blant annet smarthusteknologi, sporingsteknologi og medisinsk omsorgsteknologi. Den teknologiske utvikling gir på den ene siden store muligheter og åpner for potensielt store velferdsgevinster. Samtidig kan også teknologiske løsninger skape ulike utfordringer, av både økonomisk, juridisk, etisk og menneskelig art.

I forhold til egen bolig vil hjemmebaserte tjenester stå sentralt. Aktiv selvbestemmelse og økt livskvalitet er aspekter ved det å bo som gjelder alle, enten man er normalt fungerende, har nedsatt funksjonsevne, er syk, gammel eller har andre utfordringer som medfører behov for tjenester. Det sentrale spørsmålet her er om velferdsteknologiske løsninger kan bidra til nettopp økt selvbestemmelse og livskvalitet? Teknologien kan også tenkes å kunne spille en rolle i forhold til å gjøre egne boliger til en mer egnet arena for ulike former for rehabilitering og behandling. Ift institusjonene vil mange av de samme momentene gjøre seg gjeldende. I tillegg vil man måtte se på hvordan man kan møte utfordringer knyttet til personalets arbeidssituasjon, ressursspørsmål med mer. Teknologien kan også ventes å spille en rolle i forhold til utformingen av institusjonene og også andre former for felles boløsninger for ulike grupper av vanskeligstilte.

Prosjektmidlene ble tildelt SINTEF, med et prosjekt rettet mot å løfte fram, systematisere og diskutere ulike velferdsteknologiske løsninger. I rapporten sier SINTEF at utvikling og implementering av velferdsteknologi forventes å være et viktig grep for å møte de kommende samfunnsutfordringene med aldrende befolkning, endret sykdomsbilde og knapphet på helse- og omsorgspersonell. Målsettingen er ut fra dette å belyse og diskutere muligheter og utfordringer med implementering knyttet til boligløsninger og det å klare seg godt i egen bolig.

Oppsummering
Rapporten består av innledning og sammendrag, fem substansielle kapitler, ett kapittel med innspill fra ulike gjesteskribenter, samt konklusjoner og anbefalinger. Innledningsvis defineres prosjektets tema slik:

“Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.”

I kapittel 3 belyser SINTEF den demografiske utfordringen og ny teknologi i boliger. Gitt omfanget av utfordringer som den nordiske velferdsmodellen kan sies å stå overfor, beskrives det som nødvendig å systematisk bidra til utvikling av nye tjenestemodeller, bruk av ny teknologi og mer fokus på nærmiljø og nye boligløsninger. Det vil si tiltak som kan legge til rette for aktivitet, sosiale møter og effektiv drift av tjenesteapparat. SINTEF understreker her at disse tre strategiene henger sammen. Ny teknologi kan f.eks kompensere for fysisk nærhet til tjenesteapparatet (med den effekt at en slipper å flytte for å oppnå oppfølging eller trygghet) – eventuelt fra motsatt synsvinkel; gi mulighet for å beholde kontakt med nærmiljø, nettverk og pårørende selv om man må flytte til et annet boligtilbud. Videre betinger gjerne ny teknologi ulike former for tjenester, kompetanse og opplæring for å fungere. Slik ser vi at teknologi, organisering av tjenester og fysiske løsninger henger tett sammen; løsningene påvirker hverandre gjensidig.

Kapitlet går gjennom fire spesielt viktige felt, der en viser hvordan teknologien kan stimulere til:
a) Bedre helse i eldre år
b) Deltagelse i samfunnet og mestring av eget hverdagsliv tross funksjonsnedsettelser/kroniske lidelser, enten i egen bolig eller ”tilrettelagte” boliger
c) Å utløse privat hjelp og omsorg fra f.eks familie/naboer (”den andre samhandlingsreformen”)
d) Effektiv drift av tjenestetilbudet og best mulig opplevd kvalitet for hver krone investert i tjenesteapparatet

Om pkt b) sies det at eldre stadig klarere vil stå fram som ulike personer med ulike boligpreferanser. Fremtidens eldre vil trolig også i større grad enn i dag kreve sin rett til et fullverdig og aktivt liv på linje med alle andre, inkludert det å selv få velge bolig og boform. Ulikheter i både hjelpebehov og boligpreferanser vil her kreve ulike typer løsninger og videre fleksibilitet i at løsningene kan tilpasses den enkelte. Et viktig poeng her er at det meste av boligene for disse målgruppene allerede er bygget, evt bygges som en del av det ordinære boligtilbudet. Samtidig har det de siste tiårene vært fokus på å etablere ulike boligløsninger også for mennesker som trenger støtte og hjelp i hverdagen. Fra å tilby institusjonsplasser med pakker av tjenester og boliger, tilbys i større grad ulike botilbud med tilpassede tjenester.

Under pkt c) nevnes blant annet at elektroniske varslingssystemer kan bidra til at pårørende trekkes mer aktivt inn som samarbeidspartnere. Dette er tiltak som både kan avlaste det offentlige tjenesteapparatet og øke tryggheten både hos pårørende eller naboer. Videre, relatert til pkt d), sier SINTEF at det er et åpenbart mål å gjøre hverdagen enklere for de som skal yte omsorg. Ansatte skal så langt det er mulig brukes til gjøremål der nettopp kontakten mellom mennesker er av betydning. Her kan både systemer som forenkler kommunikasjon mellom ansatte og mer praktiske hjelpemidler bidra på en positiv måte.

Etter denne tematiske drøftingen systematiserer SINTEF i kapittel 4 den eksisterende velferdsteknologien, gjennom å dele den i fire kategorier:
a) Trygghets og sikkerhetsteknologi (overvåkningskameraer og trygghetsalarmer)
b) Kompensasjon- og velværeteknologi (forflytningshjelpemidler, hjelpemidler som kompenserer for sansetap eller reduserte kroppsfunksjoner, omgivelseskontroll/klima, teknologisk assistanse i boligen, fysisk og kognitiv trening, huskehjelp)
c) Teknologi for sosial kontakt
d) Teknologi for behandling og pleie

Eksemplene som presenteres gir relativt konkrete; detaljene gjengis derfor ikke her. Kapittel 5 tar for seg en helt spesifikk tematikk, nemlig brann i norske boliger og helseinstitusjoner. Her innledes det med en gjennomgang av både erfaringer og regler/forskrifter på feltet. Deretter tar SINTEF for seg tiltak som øker brannsikkerheten i boliger (røykvarslere, automatiske slokkesystemer, komfyrvakter, brannsikker innredning, tiltak for sikker rømming). En konkret anbefaling er at det utarbeides informasjonsmateriale om brannsikkerhetstiltak som går ut over forskriftskravene, men som vil ha stor betydning for personer med nedsatt funksjonsevne av ulik art. Dette eksemplifiseres ved informasjon om brannsikker innredning, samt, om hvordan ulike typer komfyrvakter virker.

I kapittel 6 drøftes så hvilke muligheter en har ift tilrettelegging for og implementering av velferdsteknologi i boliger. Drøftingen deles i tre sekvenser:
a) Velferdsteknologi i boliger (relatert til nye boliger, eksisterende boligmasse, tilpassing/utvikling/utprøving, samt behov for rådgivningstjeneste)
b) Kommende teknologier (eksemplene som drøftes er sensorteknologi, robotteknologi og systemarkitektur)
c) Velferdsteknologiske tjenester (ift helse, ernæring, påminnelser, sikkerhet og trygghet, hjelp utendørs, analyse av oppførsel, mat og innkjøp, samt oppfølging av medisinering)

Under pkt a) sies det at velferdsteknologi knyttet til selve boligens funksjon eller til betjening av komponenter i boligen (som vinduer, dører, persienner osv) gjerne benevnes smarthusteknologi. Dette beskrives som en samlebetegnelse for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), anvendt i boliger, der de ulike komponentene kommuniserer med hverandre via et lokalt nettverk. Teknologien kan brukes til å overvåke, varsle og utføre handlinger etter valgte kriterier, og gir også mulighet for automatisert kommunikasjon med omverdenen, via internett, ordinær fasttelefon eller mobiltelefon. Denne definisjonen angir i seg selv noe av det mulighetsrommet en står overfor.

Kapittel 7 tar så for seg utfordringer relatert til velferdsteknologien. Det vises her tilbake til 1990-tallet, da det ifølge SINTEF rådet en betydelig optimisme i forhold til potensialet ved implementering av denne type teknologi, og der det ble igangsatt ulike pilotprosjekter. Etter hvert bleknet imidlertid interessen for temaet. Rapporten søker å belyse hva dette handlet om, og viser til følgende punkter:
 Manglende tilskuddsordninger gjorde at kostnadene ble for høye
 Uklarhet om effekter på sikt
 Installasjoner som ikke er utført på brukernes premisser, ofte teknologidrevet
 Ustabil og sårbar teknologi
 Lite fleksibel og brukervennlig teknologi
 Utstyr med ulike grensesnitt
 Skifting av personell – Høy turnover og korttidsansettelser
 Manglende kompetanse
 Uklart regelverk mht. varsling
 Endringer, tilpasninger og utvidelser vanskelig
 Etiske problemstillinger mht. overvåking

Ut fra gjennomfører SINTEF en drøfting av en rekke temaområder. Disse handler om hvem “velferdsteknologikunden” er, produktenes tilgjengelighet og hvorvidt de tilfredsstiller brukernes behov, dokumentasjon av effekter, finansering, demens, etiske utfordringer, kommunikasjonsstandarder, om vi kan tole på teknologien, helsemessige utfordringer (jfr elektromagnetisk stråling) – samt tjenesteorganisering, der SINTEF sier at det i flere sammenhenger uttales at innføring av velferdsteknologi “handler 20% om teknologi og 80% om tjenesteorganisering".

I kjølvannet av drøftingen av muligheter og utfordringer, inviteres så i kapittel 8 en rekke gjesteskribenter til å fremme tanker og synspunkter relatert til velferdsteknologi i boliger. Her finner vi bidrag fra seniororganisasjoner og seniorer, fra kommuneorganisasjoner og kommuner, fra bedriftsorganisasjoner og enkeltbedrifter, fra ergoterapeuter og fra FoU-miljø.

Til sist, i kapittel 9, gir rapporten konklusjoner og anbefalinger. Her er fokus spesielt rettet mot hva Husbanken kan bidra med, delvis i forhold til pådriverrollen (tilføre kunnskap, bidra til implementering, tilskudd til forsøk/evaluering, bidra til endring av regelverk), til kompetanseutvikling (støtte til utvikling av databaser, formidling av muligheter gjennom demonstrasjonsleiligheter), samt til kvalitetssikring.

Vurdering og oppfølgingspunkt
Innledningsvis i sin rapport understreker SINTEF at de verken har hatt ambisjon om eller mulighet til å gi et komplett bilde. Det rapporten gir er således et utvalg eksempler. Gitt dette premisset fungerer rapporten fint. Den gir en oversikt over et mangfoldig felt, der noe kan følges opp med konkrete tiltak, mens annet betinger videre og mer spisset kunnskapsutvikling.