Utviklingskompetanse

Boligsosialt utviklingsarbeid må være bevisst den avstand som kan eksistere mellom Husbankens mål og forventede resultater og den virkelighet som kommunene befinner seg i, eller opplever at de befinner seg i. Utviklingskompetanse handler om å møte denne avstanden.

Det har vært en økende erkjennelse om at en vellykket sosial boligpolitikk ikke kan oppnås gjennom statlige tiltak alene, dvs at fokuset i sterkere grad må vendes mot ansvarliggjøring av kommunene. Gitt et slikt perspektiv blir det viktig å problematisere selve møtet mellom Husbanken og kommunefeltet.

Gjennom boligsosialt utviklingsprogram (som er implementert på noe ulikt vis ved Husbankens forskjellige regionskontorer) har fokuset blitt vendt eksplisitt mot problembildet, organiseringen og utøvelsen av den sosiale boligpolitikken i utvalgte satsningskommuner. Det er klart at et slikt program vil preges av Husbankens virkelighet, slik den kommer til syne i en rekke standardiserte komponenter, for eksempel statlige styringsmål, forventede effekter av økonomiske virkemidler, indikatorer for måling av boligsosiale problemer, samt den formaliserte kunnskapen som ligger i forskningsprosjekter, utredninger og evalueringer.

Denne Husbank-virkeligheten vil spilles ut mot virkeligheten i de ulike kommunene; befolkningsmengde, inn/utflytting, alderssammensetting, by/land-fordeling, næringsliv, økonomi, kommunal organisering, tjenestetilbud, prioriteringer mellom ulike ansvarsområder, spesielle problemer og utfordringer, erfaringer med tidligere satsninger, osv.

Det analytiske poenget her er at vi står overfor en åpenbar forskjell mellom ”virkeligheten gitt Husbanken” og ”kommunenes virkeligheter”. En konsekvens kan være at de som forvalter den boligsosiale politikken tenker at kvaliteten på kommunenes praksis enkelt kan måles mot standardiserte mål, resultatkrav, prosedyrer og kunnskapsrapporter. Et slikt rasjonalistisk perspektiv impliserer en forestilling om at den gode virkeligheten er en absolutt størrelse som kan defineres utenfra.

Et alternativt perspektiv er å spørre hvordan kan de standardiserte komponentene kan relateres til ulike praksissammenhenger? Det vil si et "møte mellom" snarere enn en "overføring fra", der Husbanken ikke formidler ferdigtygde svar til kommunene, men former (og noen ganger også reformulerer) svarene i møtet med varierende kommunale virkeligheter.

Betingelsen vil være at den sosiale boligpolitikken dyrker utviklingskompetansen. En kompetanse som ikke bare handler om å oppnå et mål, men mer dynamisk å møte ”avstanden” mellom et overordnet mål og det som er best gitt den konkrete sammenhengen. Noen ganger vil dette implisere å gjøre avstanden mellom mål og resultater minst mulig. I andre tilfeller vil det handle om å frigjøre seg fra målene, resultatkravene og indikatorene, og isteden vektlegge hva som er praktisk mulig i den enkelte kommunen, i hver enkelt prosess.

Figur: Den sosiale boligpolitikken i møtet mellom Husbanken og kommunene.