Tre sårbare overganger til bolig. En kunnskapsoppsummering

Basert på en litteraturstudie gir denne rapporten en kunnskapsoppsummering av tre ulike sårbare overganger til bolig, fra henholdsvis fengsel, behandlingsinstitusjon og etter omsorg i barnevernet. Oppdragstaker: FafoFerdig: 4. Kvartal 2013

De nevnte overgangene foregår innenfor kompliserte sammenhenger, styrt blant annet av ulike lovverk, politiske reformer og tiltak. I tillegg er forskjellige etater med ulike forvaltningsnivåer involvert. Samtidig har personene det gjelder (innsatte, rusmiddelmisbrukere, barnevernsungdom) gjerne vanskelige liv. Mange i målgruppen har stort behov for hjelp, støtte, omsorg og behandling fra et vidt spekter av hjelpe- og behandlingsinstitusjoner. Overgangene kan derfor sies å handle om et utfordrende møte mellom komplekse forvaltningssystemer og enkeltpersoner med mange og sammensatte problemer.

Fra fengsel til bolig:
Når det gjelder situasjonen internt i fengselet, nevnes følgende tema som relevante for det boligsosiale arbeidet: relasjonen mellom den innsatte og kontaktbetjenten, førstegangssamtalen, utarbeidelse av fremdriftsplan og/eller individuell plan samt ansvarsgruppemøter. I samarbeidet mellom fengslene, friomsorgen og kommunene, er følgende tema sentrale: tidspunktet for melding om boligbehov, økonomisk støtte til bolig, gjeldsordninger, samarbeidsavtaler og tilgang på kommunale boliger. En gjennomgående utfordring som nevnes, er NAV-ansatte som klager over at det meldes om boligbehov for sent, og at det er stor usikkerhet knyttet til tidspunktet for løslatelse. Det vil derfor være et suksesskriterium at NAV-ansatte tilføres mer kunnskap og større bevissthet om den gjennomsnittlige soningstiden i norske fengsler, og at de blir klar over at innsatte kan løslates før det angitte tidspunktet.

Fra behandlingsinstitusjon til bolig:
Ut fra tidligere studier fremstår det som uklart hvordan det jobbes med boligspørsmål internt i behandlingsinstitusjonene. Dette gjelder både når arbeidet kommer i gang og hvilken stilling i institusjonen som har det boligsosiale arbeidet som sitt særskilte ansvar. Det er også relativt uavklart hvilken plass boligspørsmålet skal ha i utformingen av individuell plan i rusomsorgen og ved psykisk helsevern. I tillegg er det en rekke rammebetingelser som gjør det boligsosiale arbeidet vanskelig – som en oppstykket og fragmentert behandlingskjede, kort behandlingstid og små muligheter for langsiktig planlegging. Det fremgår av tidligere studier at det er stor uklarhet koblet til hvorvidt det er behandlingsinstitusjonen eller NAV som bør ha ansvaret for å starte opp det boligsosiale arbeidet og skaffe bolig. Et suksesskriterium vil derfor være å etablere en klar ansvarsdeling internt i behandlingsinstitusjonene, og mellom behandlingsinstitusjoner og det kommunale NAV. Videre må ansvarsforholdet avklares mellom NAV og helseforetakene på ulike forvaltningsnivåer.

Fra barnevern til bolig:
Boligspørsmålet i overgangen etter omsorg i barnevern til et selvstendig liv, er i hovedsak et spørsmål om organisering av ettervernsarbeid internt i barnevernet, samarbeid mellom ulike forvaltningsnivåer internt i barnevernet, samt hvilke rammebetingelser som følger med ulike finansieringsmodeller i barnevernet. Tidligere studier viser at barnevernet kan benytte seg av NAV i ungdommenes hjemkommune for boligetablering og oppfølging, men hvorvidt dette faktisk gjøres, og hvorvidt NAV-kontorene er involvert, varierer stort mellom ulike kommuner. Samtidig rapporteres det om et sviktende samarbeid mellom fosterforeldre og det kommunale barnevernet, barnevernsinstitusjoner og det kommunale barnevernet, og det kommunale barnevernet og Bufetat.

Det er identifisert fire mulige datakilder som kan belyse de tre sårbare overgangene. Disse er: KOSTRA, Kriminalomsorgens registreringssystem Kompis, Norsk pasientregister og  barnevernsdataene hos SSB.   

Sett i sammenheng, foregår de tre sårbare overgangene innenfor en politisk ramme hvor relasjonen mellom stat og kommune utgjør en sentral rolle. Kommunene har blitt pålagt en rekke nye oppgaver og økte standardkrav i utføringen av dem. Kravene til ytelser kan være større enn de kommunale ressursene til å tilfredsstille dem. Det blir dermed et spørsmål om hvordan det boligsosiale arbeidet prioriteres i kommunene.

 

 Tre sårbare overganger til bolig. En kunnskapsoppsummering