Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010

Oppdragstaker: NOVA
Ferdig: 17.10.11

”Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010”, er utarbeidet av historiker Jardar Sørvoll. Rapporten framstår som et usedvanlig solid arbeid, der forfatteren ikke bare går gjennom en lang rekke dokumenter, men også bidrar med spennende historiske analyserer, samt gir innspill til diskusjon og videre forskningsarbeid. Effekten er at vi som lesere presenteres for en bred oversikt over sentrale boligpolitiske prosesser og utviklingslinjer gjennom de siste 40 årene, samtidig som framstillingen viser en nyansert innsiktsfullhet relatert til både enkelthendelser og koblingene mellom dem.

Last ned rapporten her
Den boligsosiale vendingen. Vedlegg til NOU 2011:15 Rom for alle

1. Bakgrunn
I 2009 tildelte Husbanken støtte til et prosjekt som skulle framskaffe oversikt over utviklingstrekk og endringer i norsk boligpolitikk, slik disse framkom i offisielle norske dokumenter. Dette dokumentasjonsprosjektet kom i gang etter initiativ fra tidligere seniorrådgiver i Kommunal- og regionaldepartementet, Tore W. Kiøsterud. Formålet med prosjektet var 1) å gå gjennom, systematisere og tilgjengeliggjøre arkivmaterialet i KRD, samt 2) å gi en systematisk oversikt over viktige politiske dokumenter og forskning om norsk boligpolitikk fra 1970 og fram til i dag.

Rapporten består av syv kapitler:
1. Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010
2. Boligpolitikkens fall (1989-2010)? Fire perspektiver på endringene
3. Statlig boligfinansering 1970-2010: Reform og nedskjæringer
4. Bostøtte, fra boligpolitikk til fattigdomsbekjempelse?
5. Boligskatt i boligeierlandet 1970-2010
6. Marked & regulering: eierboliger, andelsboliger og leieboliger 1970-2010
7. Den boligsosiale vendingen – sentrale utviklingstrekk fra midten av 1990-tallet

Over de neste sidene gis et konsentrat av viktige linjer i den 333 sider lange rapporten, før vi i en siste sekvens gir en vurdering av innholdets relevans for det feltet rapporten omhandler.

2. Sammendrag
Å gi en kort skisse av en såpass omfattende rapport er ikke uten videre enkelt. Vi har valgt å bygge framstillingen langs skillet mellom kontinuitet og endring innenfor den norske boligpolitikken. I rapporten defineres statlig boligpolitikk som “lover, forskrifter og tiltak som er iverksatt for å nå boligpolitiske målsettinger” (Sørvoll 2011: 17). Som regel har disse lovene, forskriftene og tiltakene blitt begrunnet og utformet som en del av boligpolitikken. Men også politikkområder i grenselandet – f.eks deler av kreditt-, skatte-, sosial- og bygningspolitikken – har hatt betydning for befolkningens boforhold, og for muligheten til å nå boligpolitiske målsettinger. Videre har markedsprosesser spilt en stor rolle for fordelingen av goder i boligsektoren; “dette skiller boligpolitikken fra andre velferdspolitiske områder, som helse- og utdanning, hvor det meste av tjenesteproduksjonen har foregått i offentlig regi” (Sørvoll 2011: 21).

Kontinuitet
Det er allment kjent at eierlinjen og den lave boligbeskatningen har vært sentrale strukturtrekk i norsk boligpolitikk. Jardar Sørvoll dokumenterer dette ved å gå inn i utredninger, politiske dokumenter og referat fra politiske debatter.

Eierlinja behandles i kapittel 6, der den eierorienterte boligpolitikken etter 2. verdenskrig beskrives i forlengelsen av norsk tradisjon og eierstruktur, samt politikernes negative erfaring fra 1930-tallets kommunale boligbygging. Dette dannet en kontekst som bidro til at Arbeiderpartiet støttet opp om eierlinja, i etterkrigstiden gjennom selveide eneboliger på landsbygda og kooperativt felleseie i byene. Over tid kan vi si at befolkningens preferanser, politiske føringer og kulturelle forestillinger i samspill med hverandre har bidratt til å skape et ”land av boligeiere”.

”Den norske eiervennligheten etter 1945 har kommet til uttrykk som direkte statlige støtte via Husbanken, og indirekte gjennom fradragsrett, momskompensasjon og lav boligbeskatning. Den kommunale bolig- og tomtepolitikk har også vært en viktig bidragsyter til eierlinja. Samlet sett har den statlige og kommunale boligpolitikken etter krigen bidratt til at Norge per i dag har en høyere andel selveiere enn de fleste andre europeiske land (…) Eierboligenes ekspansjon har gått på bekostning av utleiesektoren” (Sørvoll 2011: 197)

Rapporten understreker samtidig at argumentene for eierlinja har vært preget av politisk posisjon. For Høyre har boligeierne vært en viktig bestanddel av selveierdemokratiet; tanken om at privateiendom er en forutsetning for frie, produktive og ansvarlige borgere. Arbeiderpartiet var mer fokusert på å frigjøre arbeiderne i byene fra trange og utrygge boforhold, og anså private og kooperative boligeiere som alternativ til ”gårdeierveldet”. Eiendomsrettens egenverdi var partiet mindre opptatt av. Til forskjell fra høyresiden, som forsvarte boligeiernes individuelle rettigheter, la også Arbeiderpartiet vekt på at boligeiernes frihet ikke måtte gå på bekostning av boligsøkende og leieboere. Disse ideologiske forskjellene kom bl.a til uttrykk i debatten om reguleringen av borettslagssektoren på 1970- og 80-tallet. Uenigheten dreide seg om på hvilken måte man skulle eie, og hvor fritt de ulike boligtyper skulle kunne omsettes.

Fra annen forskning vet vi at den norske politiske kulturen har vært preget av søken etter pragmatiske løsninger og kompromisser. Sørvoll får fram hvordan dette også kom til å prege boligpolitikken, selv innenfor rammen av en gradvis forskyvning fra sosialdemokratisk regulering og fellesskapsfokus, til deregulering og økt vektlegging av selveierbegrepet (men ikke som en total overgang; visse reguleringer og begrensninger er stadig virksomme).

“Det er mulig å peke flere forhold som bidrar til å forklare bevegelsen fra ideologisk strid til politisk konsensus omkring selveierbegrepet i perioden fra ca. 1970 til 2010. For det første bidro prisfallet på boligmarkedet i årene mellom 1988 til 1993 til å fjerne prisregulering som aktuelt virkemiddel (…) For det andre ble eierleiligheter og markedsregulerte borettslagsleiligheter, fenomener det var diskusjon om på 70-tallet, innarbeidede boligformer i løpet av 1980- og 90-tallet (…) For det tredje var motstand mot eierleiligheter og forsvar for prisregulering på boligmarkedet allment betraktet som upopulære standpunkter blant velgerne. Det var lite å vinne på å holde den ideologiske striden om selveierbegrepet levende i boligeierlandet (Sørvoll 2011: 201).

På denne måten får Sørvoll fram hvordan eierlinja både har ligget fast og blitt styrket over tid. Antagelsen om at selveie bidrar til uavhengighet, trygghet, innflytelse og ansvarlighet, og derfor er bra for alle og enhver, har bare blitt sterkere med årene. Til dette kommenterer forskeren at “politikernes lovprisning av selveierne er stort sett basert på mer eller mindre velbegrunnede antagelser. I Norge har det blitt forsket lite på sammenhengen mellom individuell velvære, samfunnsforhold og disposisjonsformer” (Sørvoll 2011: 203).

Samtidig dokumenteres det hvordan det også har vært fokusert mot “eierlinjas grenser”, f.eks relatert til spørsmålet om en burde øke andelen leieboliger i de største byene. Et tema som i politiske debatter har fått mest støtte på den politiske venstresiden, mens de borgerlige partiene har vært mer skeptiske. I praktisk politikk sier imidlertid rapporten at den relative fordelingen mellom eie- og leieboliger i stor grad følger det samme mønsteret uavhengig av styringsregime.

På tross av enkelte tilløp til debatt, er det god dekning for å hevde at den store politiske diskusjonen om eierlinjas fordeler og ulemper har glimret med sitt fravær de siste førti årene. I det politiske ordskiftet har selveie som regel blitt fremhevet som et gode for den enkelte og samfunnet. Risikoen knyttet til selveie har sjelden vært et tema, og i beste fall underkommunisert i den boligpolitiske debatten” (Sørvoll 2011: 207).

Slik dokumenteres eierlinja som et fenomen preget av en form for overgripende kontinuitet i den norske boligpolitikken. På tilsvarende vis gis i kapittel 5 en dokumentasjon av “boligskatt i eierlandet”, eller nærmere bestemt en drøfting av den lave boligbeskatningen i Norge. Rapporten går her gjennom en rekke faglig-politiske dokumenter og prosesser, hvorav flere med ansatser til markerte endringer. Slik får leseren innsikt i en repeterende dynamikk der både markante motreaksjoner, taktiske vurderinger og realpolitiske vurderinger har medført at selv ambisiøse planer har endt i få og små justeringer.

Endring
Framstillingen av eierlinja og boligbeskatningen gir en illustrasjon på stiavhengigheten som fenomen; når et spor er valgt, og har fått satt seg institusjonelt, skal det mye til å endre retningen på noen total måte. I relieff til dette blir det interessant å lese rapportens framstilling av de faktorene som faktisk har endret seg.

”På begynnelsen av 1970-tallet pekte den politiske kursen mot en sterkere statlig styring av boligsektoren. Boligformidlingsutvalget (NOU 1972:4), Boligbeskatningskomiteen (1973:3) og Bratteli-regjeringens stortingsmelding Om boligpolitikk (St. meld. nr. 76 1971–72) kan tolkes som et uttrykk for at myndighetene forsøkte å etablere strengere kontroll med boligmarkedet og befolkningens boutgifter (Se kapittel 3, 5 og 6). Fra slutten av 1970-tallet forekom det imidlertid en gradvis liberalisering av boligpolitikken. Denne liberaliseringsprosessen sammenfalt med et allment klimaskifte i norsk politikk” (Sørvoll 2011: 16-17).

I rapportens kapittel 1 gis en generell drøfting av disse forskyvningene. På den ene siden framkommer det at kontrasten mellom 1970 og 2010 er markant. Fra en politikk med fokus på “å skaffe hele befolkningen sosialt forsvarlige boliger til en pris som stod i rimelig forhold til deres inntekter” (Sørvoll 2011: 22), framskaffet gjennom generell statlig boligfinansiering, prisregulering og aktive bidrag til boligforsyningen – til dagens system med selektive tiltak og strategier rettet mot de mest vanskeligstilte i boligmarkedet. På den andre siden avvises at dette kan kategoriseres så enkelt som et skifte “fra regulert politikk til fritt marked”. Det handler snarere om en omforming (som på visse måter kjennetegnes som innsnevring og tilbaketrekning, men ikke oppheving) i retning en politikk med andre siktemål og grep enn på 70-tallet. Dessuten tydeliggjøres at justeringene ikke kan forklares utelukkende ved å peke på Høyre og de øvrige borgerlige partiene; også sterke krefter i Arbeiderpartiet har gitt avgjørende bidrag til det boligpolitiske regimeskiftet.

“Fra slutten av 1970-tallet ble imidlertid boligpolitikken som ble bygget opp etter 2. verdenskrig gradvis endret av borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer. På 80-tallet opphørte kommunens aktive tomtepolitikk mange steder og tomtemarkedet ble deregulert. Fra og med dette tiåret ble også reguleringen av husleiene i utleieboliger og prisreguleringen på borettslagsleiligheter gradvis avviklet (…) I ulike etapper på 80- og 90-tallet ble videre de generelle statlige boligsubsidiene skåret kraftig ned” (Sørvoll 2011: 22-23)

“Selektive, personrettede støtteformer som bostøtte er i dag hovedsatsnings-områdene for den statlige boligpolitikken” (Sørvoll 2011: 23)

Rapporten framstiller og drøfter også både de samfunnsendringene og de mer eller mindre ideologiske argumentene som lå til grunn for dette skiftet. Gjennom nærlesing av en rekke dokumenter inviteres leseren inn i de brytningene som pågikk, samt de retningsvalgene som besluttet. Det stilles også spørsmål ved om det lå en bevisst strategi bak alle de ulike endringene fra perioden. Svaret er at på den ene side harmonerer utviklingen på boligmarkedet godt med høyresidens generelle boligpolitiske målsettinger i etterkrigstiden, men på den annen side kan ikke endringene i boligpolitikken de siste tiårene føres tilbake til en felles, koordinert strategi: “Endringene på de respektive områdene fremstår snarere som et resultat av ulike drivkrefter” (Sørvoll 2011: 26).

Etter de generelle drøftingene i det innledende kapitlet, følger kapittel 2 med en fin skisse av fire ulike perspektiv på de beskrevne endringene.
- Boligpolitikkens fall: En fortelling fra venstre om overgangen fra boligpolitikk til marked, som har resultert i en politikkfri boligsektor som bl.a de unge betaler prisen for. En omfattende reform er nødvendig for å gjenopprette en sosial boligpolitikk.
- Markedet og frihetens seier: En fortelling fra høyre om markedets og frihetens seier, forstått som en rasjonell og vellykket omlegging. Forbedringer stadig mulig, men retningen er lagt.
- Sosialdemokratisk pragmatisme: En fortelling om forskyvningene som effekt av en pragmatisk og rasjonell omlegging av boligpolitikken, som har videreført det verdifulle inn i en ny virkelighet. Visse reformer kan være nødvendige, men ingen tilbakevending til fortidens politikk.
- Kapitalens triumf: En fortelling med forankring i marxistisk forskning, der analysen ikke handler om politikernes svikt, men om kapitalens iboende ekspansjon og et allment press mot velferdssamfunnets ordninger. Et annerledes samfunnssystem nødvendig.

Det finnes nok også andre analytiske innfallsvinkler, men ved å stille opp disse gir Sørvoll uansett et viktig bidrag til å nyansere diskusjonen om norsk boligpolitikk. Fra et forskerperspektiv står forskjellene mellom disse fortellingene om den samme virkeligheten fram som et viktig bidrag i seg selv. En skal være veldig fanget av én fortelling for å benekte at også de andre fortellingene kan ha noe for seg. Slik får rapporten et idéhistorisk anslag som inviterer leseren inn i et spennende refleksjonsrom.

Rapportens resterende kapitler beveger seg inn i mer konkret materie. Om vi går til kapittel 6, behandlet vi ovenfor eierlinja som kontinuitetstema. Kapitlet som helhet handler imidlertid mer generelt om forholdet mellom marked og regulering, hvilket vil si at det også handler mye om endringstrekk. Rapporten tar her for seg både eneboliger og eierleiligheter, utviklingen i borettslagssektoren, forskyvninger for andelsboliger fra ”selvleie” til ”selveie”, samt utleieboligens politikk. Generelt sies det at utviklingen for eierboliger, andelsboliger og utleieboliger kan sammenfattes med stikkordene avregulering, kommersialisering, boligkrakk/prisstigning og eierboligenes ekspansjon (Sørvoll 2011: 213).
- Avregulering handler om at en rekke begrensninger på kjøp, salg og utleie av boliger ble fjernet i løpet av 1980-, 90- og 2000-tallet.
- Eierboligenes ekspansjon handler bl.a om framveksten av eierleilighetssektoren gjennom seksjonering av bygårder, oppløsning av borettslag og nybygging, samt om hvordan borettshaverne trådte inn i selveiernes rekker for fullt; avskaffelsen av prisreguleringen innebar at den praktiske forskjellen mellom eneboliger, eierleiligheter og borettslagsboliger ble langt mindre enn tidligere.
- Kommersialisering handler om at det lenge ikke ga mye mening å snakke om et ”marked” for eierboliger; få objekter ble omsatt på det frie markedet, og boliger byttet eiere gjennom venner, familie og bekjente. Fra 1980-tallet oppsto imidlertid en storstilt kommersialisering av boligbytte, med tilhørende oppsving for eiendomsmeglernæringen. I tillegg ga dereguleringen av kredittmarkedet og den kraftige prisoppgangen på boligmarkedet fra 1984 til 1988 avgjørende vekstimpulser til næringen.

Ifølge rapporten har avreguleringen og kommersialiseringen satt sine spor i befolkningens holdninger til boligrelaterte spørsmål. Før den kommersielle vendingen var antagelig folk mer tilbøyelig til å betrakte boligsektoren med rettferdighetens og politikkens briller, mens blikket i dag primært er preget av markedets logikk.

Enda mer konkret materiale finner vi i kapittel 3 den statlige boligfinansieringen 1970-2010, med “reform og nedskjæringer” som kategorisering. For en leser som ikke kjenner 70-tallets politiske debatter, er det interessant å se at initiativ til nedskjæringer ble fremmet alt av toneangivende kretser under Nordli-regjeringen (1967-81). Gjennom en rekke vedtak, publikasjoner og politiske prosesser kan vi se at alt fra slutten av 1970-tallet forekom det en gradvis reduksjon av de statlige overføringene til den allmenne boligbyggingen. Etterkrigstidens lavrentepolitikk ble forlatt og selektive støtte- og låneordninger ble politikernes prioriterte satsningsområder. Tanken om at staten burde være en motor i boligbyggingen og styre den mot bestemte, tallfestede mål ble med andre ord gradvis fortrengt, til fordel for et mer markedsorientert perspektiv.

“Høyre og Arbeiderpartiet kranglet om mangt i boligpolitikken, men i partienes toppsjikt fantes det en generell enighet om å skjære ned på de generelle subsidiene og prioritere selektive, personrettede støtteformer. Det synes mulig å identifisere et elitelag bestående av Finansdepartementet samt toppsjiktet av konservative og sosialdemokratiske politikere, som hovedarkitekter bak omleggingen av boligfinansieringen” (Sørvoll 2011: 62)

Denne overgangen dokumenteres videre i kapittel 4, der vi presenteres for bostøttens framkomst og vekst som del av en overgang fra generell boligpolitikk til selektive virkemidler innenfor fattigdomsbekjempelsens politikk. Bostøttens har en lang historie, men dens betydning var lenge perifer. På begynnelsen av 1970-tallet var det f.eks knyttet strenge bolig- og husstandskrav til ordningen. Disse kravene var ment å stimulere hushold med høye boutgifter og lave inntekter, til å skaffe eller bli boende i boliger med tilfredsstillende standard. Selv om den ble foretatt visse justeringer, besto strenge krav fram til 2000-tallet. Først med Stoltenberg-regjeringens St. prp. Nr. 11 (2008-2009), Ei styrkt bustøtte, ble tildelingskriteriene gjenstand for en gjennomgripende liberalisering, og samtidig en forskyvning i retning virkemiddel for å motvirke fattigdom (Sørvoll 2011: 113).

”I løpet av 1990- og 2000-tallet forsvant mye av skepsisen til bostøtten på venstresiden. Dette henger sammen med avskaffelsen av den gamle, generelle boligpolitikken, den boligsosiale vendingen og den nye oppmerksomheten omkring fattigdomsbekjempelse.” (Sørvoll 2011: 119)

Rapporten omtaler da også forskyvningen i bostøttens politiske begrunnelse som et av de tydeligste uttrykkene for den boligsosiale vendingen; boligfeltets glidning fra ”allmenn produksjonspolitikk til selektiv sosialpolitikk” (Sørvoll 2011: 114). Dette er temaet for rapportens kapittel 7, som tar for seg sentrale utviklingstrekk de siste 10-15 årene (en kortversjon av dette kapitlet er gjengitt som vedlegg i NOU 2011:15 Rom for alle).

Den boligsosiale vendingen knyttes til følgende fenomener:
• ”De boligsosiale virkemidlene”: Fra generelle til selektive låne- og støtteordninger, økt vektlegging av oppfølgingstjenester
• Overordnet fokus på bestemte gruppers utfordringer (ungdom, eldre, flyktninger, ”vanskeligstilte”, bostedsløse)
• Staten som tilrettelegger for ”velfungerende boligmarkeder”
• Boligfeltet en integrert del av velferdspolitikken og fattigdomsbekjempelsen
• Kommunen: Fra tilrettelegger for allmenn boligbygging til fokus på vanskeligstilte
• Husbanken: Fra allmenn boligbank til velferdsetat

Ut fra disse karakteristikkene gjennomføres en drøfting som strekker seg over tema som velfungerende boligmarkeder, bestemte gruppers utfordringer, boligen i velferdspolitikken og fattigdomssatsingen, Husbankens bevegelse fra boligbank til velferdsetat, de boligsosiale virkemidlene og kommunene – samt den boligsosiale vendingens kritikere.

Betegnelsen “den boligsosiale vendingen” framtrer i et møtepunkt mellom disse ulike faktorene og endringstrekkene. Det handler delvis om en transformasjon innenfor det boligpolitiske feltet, og delvis om en kobling mot omkringliggende felt. En økende tiltro til markedets mekanismer, kombinert med en forskyvning fra virkemidler rettet mot helheten til støtte til de som faller utenfor – med tilhørende koblinger til fattigdomsbekjempelse, arbeidslinje osv innenfor velferdspolitikken i mer generell forstand. Endringene på kommunalt nivå illustrerer poenget. Store deler av den statlige boligpolitikken er og har blitt iverksatt på kommunalt nivå, med økende vektlegging av kommunenes ansvar for “å skaffe boliger til husstander med svak økonomisk evne, samt bidra med tilstrekkelig forsyning av byggeklare arealer” (NOU 2002 2:213). Rapporten viser hvordan boligarbeidet i kommunene i økende grad har blitt rettet mot de mest vanskeligstiltes problemer, mens fokuset på tomtekjøp-, arealklargjøring og boligbygging har kommet mer i bakgrunnen (Sørvoll 2011: 19).

3. Vurdering
I Husbankens FoU-strategi understrekes betydningen av at den instrumentelle kunnskapen, dvs forskning som handler om forbedringer langs mål/middel-linja, balanseres mot kunnskap av mer refleksiv og/eller kritisk karakter. Jardar Sørvolls rapport plasserer seg helt klart innenfor den ikke-instrumentelle kunnskapen, hvilket betyr at verdien av dette omfattende arbeidet ikke handler om hvorvidt det er direkte omsettbart til praktiske løsninger. Snarere er rapportens verdi at den danner et omfattende bakteppe for tidslinjen fram mot NOU 2011:15 Rom for alle, noe følgende sitat på utmerket vis oppsummerer:

”[Det] forekom store endringer i norsk boligpolitikk i det aktuelle tidsrommet. På 1970- og 80-tallet forsøkte staten fortsatt å spille en aktiv, styrende rolle i boligsektoren. Staten regulerte omsetningsprisene og husleiene i mange delmarkeder og påvirket boutgifter, boligstandard og boligpriser ved en omfattende subsidiering av boligbyggingen. På 1990- og 2000-tallet spilte staten en stadig mer tilbaketrukket rolle i boligsektoren. Etterkrigstidens boligpolitikk (ca. 1945–1990) ble forlatt. Staten fortsatte på den annen side å styre og regulere boligmarkedet også etter 1990: revisjonene av husleie-, borettslags-, eierseksjons-, oppførings- og avhendingslovgivningen er gode eksempler på dette. Det er misvisende og upresist å hevde at boligmarkedet i dag er ‘uten reguleringer’ eller at boligpolitikken er avviklet. I tråd med idealet om ‘velfungerende boligmarkeder’ fremsatt i Bondevik-regjeringens boligmelding (St. meld. nr. 23 2003–2004), ble imidlertid styringsambisjonene kraftig nedjustert i løpet av 1990- og 2000-tallet. Ifølge boligmeldingen skal staten legge til rette for velfungerende boligmarkeder gjennom ‘lover og regler, organisering, kunnskap og kommunikasjon’. Viktige boligpolitiske virkemidler som bostøtte, Startlån og boligtilskudd skulle ikke erstatte eller konkurrere med det private bankvesenet, men ‘korrigere markedet, og på den måten sikre boliger for vanskeligstilte og til å øke antallet miljøvennlig og universelt utformede boliger’ (St.meld. nr. 23 2003–2004:6)” (Sørvoll 2011: 25-26)

Å lese rapporten “Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010” gir slik en faglig solid innføring i langstrakte prosesser, der debattens enten/eller skiftes ut med faglighetens nyanser. Slik åpnes en viktig rom for å reflektere over og forstå den sosiale boligpolitikken anno 2011. Vi får økt innsikt i beveggrunnen for veien fram mot nåtiden, men også i hvilke alternative muligheter som underveis tapte kampen og ble skjøvet bort (eventuelt lagt til side inntil videre). Slik skapes det åpninger for kritikk, men samtidig tones også de kritiske posisjonene ned; noen endringer var ikke til å unngå. Er det en lærdom vi kan trekke ut av dette, må det være at verken fortidens posisjoner eller nåtidens løsninger gir oss oppskriften på hva som vil være mest riktig i framtiden.