Husrom uten hjerterom - kan bolig motvirke marginaliseringsprosesser?

Oppdragstaker: Agderforskning
Ferdig: 15.01.12

I dette prosjektet ser Agderforskning på boligens betydning for vanskeligstilte i boligmarkedet, og hvordan en bolig kan bidra til å motvirke marginalisering av denne gruppen.

Last ned rapporten her

Bakgrunn
Husbanken kunngjorde våren 2011 et FoU-prosjekt om marginaliseringsprosesser og muligheter for å motvirke disse. Prosjektspesifikasjonen handlet om hvorvidt og eventuelt hvordan bolig spiller/kan spille en rolle i rehabilitering og behandling (rettet mot mennesker med sammensatt problematikk).

Prosjektmidlene ble tildelt Agderforskning, med et prosjekt som ønsket å belyse temaet i forhold til unge voksne med barnevernsbakgrunn og voksne som har problemer med rus og/eller psykiske lidelser. Dette impliserer at studien er grunnet i et brukerperspektiv, dvs er skrevet ut fra de vanskeligstiltes egne behov, erfaringer, vurderinger og ønsker. I møtet med informantene har prosjektet søkt å belyse i) hvilken betydning boligen har for vanskeligstilte på boligmarkedet, samt ii) hvordan en egnet bolig kan motvirke og være med på å bekjempe marginalisering for denne gruppen.

Oppsummering
Rapporten består av innledning, metodeavklaring (kapittel 2) og fem substansielle kapitler. I kapittel 1 avklares begrepet marginalisering:

“Rent semantisk gir begrepet et meningsinnhold som knyttes til det å befinne seg i margen, eller i randsonen. Overført til sosiale sammenhenger handler det om å befinne seg i periferien av de arenaer og aktiviteter som oppfattes som vanlige, normale eller forventede. De marginaliserte befinner seg i samfunnets gråsoner; de er verken fullstendig integrert eller fullstendig ekskludert.”

Marginaliseringsprosesser knyttes her til situasjoner der personer står i fare for permanent ekskludering – samtidig som det understrekes at begrepet bør forstås flerdimensjonalt, det vil si vanligvis er noe som preger personen på tvers av ulike deltagelsesarenaer, og som gjerne utvikler seg over tid. For å kunne si noe om hvordan slik utvikling kan motvirkes, bør vi vite noe om hva som bidrar til marginaliseringen. Her kan “faktorer som bidrar” handle om alt fra individets valg, via kulturelle tolknings- og forhandlingsprosesser, til samfunnsmessige strukturtrekk. I forlengelsen av dette gir så kapitlet en framstilling av tema som boligpolitikk, vanskeligstilte på boligmarkedet, boligsosialt arbeid og bostedsløshet, med forankring i både politiske dokumenter og tidligere forskning. Det understrekes at de vanskeligstilte er en heterogen gruppe med mye sammensatt problematikk, ofte marginalisert eller ekskludert fra flere sider ved samfunnslivet.

Den første substansielle drøftingen kommer i kapittel 3, som omhandler sårbarhet og risiko for bostedsløshet. Innledningsvis gis en skisse av situasjonen til prosjektets målgrupper, dvs unge voksne med barnevernsbakgrunn og voksne som har problemer med rus og/eller psykiske lidelser. Deretter går en noe mer grundig inn i sentrale trekk ved informantenes historier. Det vi møter er i stor grad fortellingene slik de framkommer. Prosjektet handler med andre ord ikke om å stille seg til doms over de historiene som fortelles, men å løfte dem fram og vise deres problematikk.

Kapittel 4 tar så for seg boligen som ramme for identitet og relasjoner, knyttet til tema som trygghet, stabilitet og autonomi. En viktig nyanse i materialet er at selv om en ikke er bostedsløs, kan en føle seg hjemløs. Opplevelse av å bli presset inn i enten/eller-situasjoner, samt bekymring for barnas ve og vel, er blant de refleksjonspunktene som løftes fram.

Derfra beveger rapporten seg i kapittel 5 til en belysning av forholdet mellom “boevne” og “bistandsbehov”, der overgangen til den såkalte normaliseringsmodellen legges til grunn. Et drøftingspunkt her er boligens betydning for helse. Flere informanter rapporterer her om lite samsvar mellom boligtilbud og helsebehov. Samtidig antyder eksempler på tilrettelegging hvordan boligen faktisk kan ha positiv innvirkning på marginaliseringsprosesser. Tilsvarende drøftes boligen betydning for behandling og rehabilitering, samt hvordan boliger som er tilpasset livsfasen og dens konkrete behov kan gi positive effekter.

Kapittel 6 tar så for seg brukermedvirkning i boligsaker, knyttet til opplevelsen av å ikke bli hørt, mangel på kommunikasjon/informasjon mellom ulike kommunale instanser, mangel på oppfølging fra barnevernet, samt problematikk knyttet til flytting og grad av interkommunalt samarbeid. Også dette kapitlet avrundes med en mer positiv vinkling, knyttet til eksempler der brukermedvirkning og samarbeid fungerer.

De fire ovenfor nevnte kapitlene tar altså for seg forskjellige faktorer, men hele tiden med et konsekvent blikk “nedenfra-og-opp”. Rapporten avrundes i kapittel 7 med en drøfting av hvordan bolig kan begrense marginaliseringsprosesser. Underveis formuleres en rekke retningsgivende setninger av betydning for det boligsosiale arbeidet, gitt at disse kan bidra til å motvirke marginalisering:
• En forutsigbar boligsituasjon kan motvirke sårbarheten ved andre livsendrende brudd
• En plan om progresjon i en boligkarriere gir kontinuitet og sammenheng
• Mulighet for å påvirke utformingen av boligen gir en følelse av «hjem»
• Godt kommunalt og interkommunalt samarbeid kan motvirke de negative effektene av flytting
• Bedre kvalitet på og utforming av boligene svekker stigma og muliggjør positivt relasjonsarbeid
• Boliger som tilrettelegger for barn motvirker sosial arv
• Boligens geografiske og sosiokulturelle plassering påvirker mulighetene for sosial deltagelse
• Boligens fysiske utforming påvirker mulighetene for sosial deltagelse
• Råderett over egen bolig gir råderett over eget liv
• Flere alternativer midlertidige boliger motvirker oppsamling av sosiale problemer
• Å tenke «bolig først» styrker behandlings- og rehabiliteringsprosesser
• Boliger som tilrettelegges livsfaser gir bedret livskvalitet, stabilitet, trivsel og kontroll over eget liv
• Brukermedvirkning er avgjørende for å få til godt boligsosialt arbeid

Vurdering
Rapportens styrke er at den løfter fram brukerhistorier og setter dem inn i en faglig ramme. Slik får en fram en rekke punkter av betydning, relatert delvis til misforhold mellom ideal og praksis, delvis til eksempler på det som fungerer bra. De ovenfor gjengitte “retningspunktene” fungerer godt som sjekkliste i møtet mellom kommune og vanskeligstilte på boligmarkedet.

Samtidig har rapporten begrensninger. Det som løftes fram er kjent stoff for de fleste som arbeider i feltet – og; vi ser at såpass små prosjekter med hurtig gjennomføring ikke rekker så mye mer enn å rapportere og oppsummere, med den følge at det meste “sies med den rådende diskursen”. Det er lite genuin faglig problematisering i rapporten, med den følge at vi som lesere ikke utfordres til genuin refleksjon om noe burde vært annerledes. Dette vil imidlertid være vanskelig å oppnå innenfor en såpass begrenset ramme; dersom en ønsker mer kritisk drøftende forskningsprosjekter, må ressurs- og tidsrammen utvides.

Noen lesere vil nok også reagere på at de vanskeligstilte i rapporten får komme tilnærmet motsigelsesfritt til orde. Mye av det som sies kunne sikkert vært moderert og nyansert om for eksempel kommunens representanter hadde sluppet til. Dette er imidlertid ikke en relevant kritikk mot prosjektet, ettersom intensjonen hele veien har vært å løfte opp brukerhistoriene på deres egne premisser. Så får de som leser rapporten vurdere om det som sies er treffende – ikke bare i brukernes heimkommune, men for kommune-Norge mer generelt – samt hvordan dette eventuelt skal møtes på best mulig måte.

Oppfølgingspunkt
Rapporten kan fungere godt som et utgangspunkt for regionalt og lokalt utviklingsarbeid. Rapporten presenterer et «nedenfra-og-opp» perspektiv som ikke bare er mangelvare innenfor forskningen, men kanskje også innenfor regionalt utviklingsarbeid? Husbanken har tidligere tatt til orde for å stimulere til kunnskapsutvikling i «møte mellom avstander». Det kan være grunn til å tro at beskrivelsene og opplevelsen av de botilbud og den oppfølging som gis i den aktuelle kommunen, ville fremstått annerledes om kommunale representanter hadde blitt intervjuet. I utviklingsøyemed kunne det vært interessant å legge til rette for et møte mellom den virkelighet kommunen opplever at de befinner seg i og det brukerperspektivet som presenteres i denne rapporten. Kanskje kan man gjennom slike møter oppnå en re-fortolkning av virkeligheten og kanskje endog bidra til mer forståelse og bedre samhandling også mellom tjenesteyter og tjenestemottaker?

Samtidig kan rapporten være en vekker for boligsosialt arbeid i kommunene. Det er grunn til å tro at mange av de historiene og opplevelsene som kommer fram gjennom denne rapporten, ikke kun gjelder casekommunen. Sånn sett vil den kunne ha verdi for Husbankens regionkontorer i møte med sine samarbeidskommuner. Er dette en virkelighet man kjenner seg igjen i? Hvordan kan man som kommune møte en slik virkelighetsbeskrivelse?