Kartlegging av statlig dialog med kommunene på det boligsosiale feltet

Oppdragstaker: Rambøll Management AS
Ferdig: 3. kvartal 2012

Rambøll har gjennomført en kartlegging av statlig dialog med kommunene på det boligsosiale feltet. Kartleggingen bekrefter Husbankens sentrale rolle. Kartleggingen viser imidlertid også at svært mange andre statlige etater har en viktig rolle å spille.

Last ned rapporten her

Sammendrag:
Kapittel 1 gir et kort sammendrag av rapporten. Kapittel 2 består av et engelsk sammendrag.

Kapittel 3 redegjør kort om formålet med oppdraget; å gjennomføre en kartlegging som gir oversikt over den samlede statlige dialogen med kommunene på det boligsosiale området. Rambøll skal gjennom kartleggingen tydeliggjøre hvilke statlige aktører som kan ha betydning for kommunenes boligsosiale arbeid; hvordan de statlige aktørene forvalter sitt ansvar; hvorfor de løser sitt ansvar slik de gjør; betydningen av dialogen for kommunenes boligsosiale arbeid. Rambøll skal også gi eksempler på god praksis.

Kapittel 4. Her starter Rambøll med å gi en kort oversikt over norsk boligsosial politikk og generelt om statlige aktørers roller. Deretter går de gjennom aktuelt lovverk og noe generelt om kommunenes boligsosiale arbeid.

Kapittel 5 omhandler de statlige aktørene på området. De ulike departementene og underliggende etater identifiseres. Rambøll har valgt å kategorisere de statlige aktørene i fem ulike roller: tilskuddsforvalter, veilederrolle, faglig rolle, juridisk rolle og tilsynsrolle. Rambøll påpeker at rollene ikke er gjensidig utelukkende og at flere aktører har flere roller.

I kapitlet går Rambøll gjennom rollene til KRD og Husbanken; HOD og HDir; AD og AVDir; BLD, IMDI og BUFdir; JD, Kriminalomsorgen, UDI og POD og til slutt Fylkesmannen.

I gjennomgangen viser Rambøll til det finnes flere sentrale samarbeidsavtaler mellom ulike direktorater. Flere departement og direktorater har gradvis kommet mer inn på det boligsosiale området. Likevel er det ikke overraskende Husbanken som står som den klart mest sentrale aktøren på området. Av de andre er det særlig Fylkesmannen, IMDI og BUFdir, hovedsakelig gjennom BUFetat som er de sentrale aktørene på feltet.

Rambøll trekker fram noen eksempler på god praksis. De viser bl.a. til samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten om ACT-team; det regionale samarbeidet mellom IMDI og Husbanken i Midt-Norge; samarbeidet mellom BUFetat og Husbanken i Midt-Norge; samarbeid mellom Husbanken, de tre nordligste fylkesmannsembetene, KS, IMDI, Helse Nord, Kriminalomsorgen og de største kommunene i Nord; samarbeid mellom Fylkesmannen i Rogaland og Husbanken i region vest.

Kapittelet viser hvor sammensatt det boligsosiale feltet er. Husbanken, Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet er aktører som berører mange av brukergruppene gjennom sitt sektoransvar.

I forhold til dialogen med kommunene har både BUFetat, Fylkesmannen og IMDI fire av de fem ulike rollene som Rambøll kategoriserte de ulike statlige aktørene innenfor.

Kapittel 6 omhandler hvordan kommunene opplever den statlige dialogen. Generelt oppleves Husbanken som en faglig dyktig aktør med positiv betydning for det boligsosiale arbeidet. Også Fylkesmannen og IMDI får gode tilbakemeldinger, om enn i noe mer varierende grad. I forhold til Husbanken er det særlig tilnærmingen som legger vekt på samarbeid og tilpasning til lokale forhold som gjøre at Husbanken kommer godt ut av det.

Det er også tilbakemeldinger på at det er behov for mer konkrete råd i forhold til boligsosiale utfordringer. Manglende konkretisering gjør at det kan være vanskelig å få meg seg politisk ledelse i kommunene.

Når det gjelder ulike møteplasser, kommer det fram at nettverk og nettverkssamlinger blir sett på som nyttige arenaer for erfaringsutveksling. Her ser man gjerne at flere statlige aktører er tilstede.

Kommunene peker på flere utfordringer i det boligsosiale arbeidet. Det blir bl.a. vist til at det eksisterer en ulik praksis rundt bosetting av flyktninger. Tilgangen til en differensiert boligmasse nevnes også. Overgangen fra barnevern til voksenverden trekkes også fram. Her etterlyses et sterkere fokus på bolig fra det statlige barnevernet. Bosetting etter løslatelse er også stadig en utfordring, bl.a. pga manglende samarbeidsrutiner.

Et annet område som også oppleves som en betydelig utfordring er bruken av ulike tilskuddsordninger. Det oppleves som svært krevende å få oversikt over alle statlige tilskudd. Tilfeldighetene styrer hvor vidt man får kjennskap til ordningene. Det er videre svært vanskelig å se tilskuddene i sammenheng. Det at ulike statlige tilskudd utlyses på ulike tidspunkt, med svært omfattende søknadsprosesser – gjør at det blir svært ressurskrevende. Den interne og sene postgangen i kommunene gjør også at man ofte får dårlig tid i forhold til frister.

Rambøll ser deretter nærmere på noen likheter og forskjeller mellom de statlige aktørene. Direktoratene har plassert den veiledende rollen på ulikt vis. Mens Fylkesmannen tar denne rollen på AVDir og HDirs vegne, tar Husbanken, BUFetat og IMDI denne rollen selv. Dette påvirker nok også hvordan kommunene opplever disse aktørene.

Størrelsen på ansvarsfeltet er også en forskjell som kan ha betydning. Det vises også til at aktørene nok har en ulik forståelse for de kommunale utfordringene. Her kan det være en sammenheng mellom hvor sentralt bolig som er tema er hos den enkelte statlige aktøren og forståelsen av den kommunale hverdagen på feltet. Aktørene er også forskjellige i forhold til hvilke krav de stiller i forbindelse med tilskuddsordningene.

Når det gjelder likheter ser Rambøll at bruken av samarbeidsavtaler er tiltagende. Samarbeidet mellom statlige aktører er økende på regionalt nivå. Fylkesmannen fremstår også mer som en sentral regional aktør og det er generelt mer oppmerksomhet på bolig i velferdsforvaltningen.

I kapittel 7 gjennomgår Rambøll de sentrale funnene. Rambøll har identifisert noen suksesskriterier: Tverrfaglig innsats; bruk av prosjekter; bruk av nettverk; samordning av tilskuddsordninger; vektlegging av bolig i skriftlige veiledere og en samordnet og fleksibel dialog med kommunene.

Til sist i kapittel 8 redegjør Rambøll for den metodiske gjennomføringen. Rambøll har først gjennomført 10 innledende intervjuer med kommuner, fylkesmenn og Husbanken. Videre er det gjennomført dokumentstudier av tildelingsbrev, lover, samarbeidsavtaler og andre dokumenter. Det er også gjennomført 40 telefoniske dybdeintervjuer av tjenesteytere i kommuner, departement, direktorat, ulike direktorats regionkontorer, fylkesmenn, KS og KBL.

Husbankens vurdering
Husbanken er av den oppfatning at Rambøll har levert en fin oversikt over hvor mange ulike roller staten har på dette området. Kartleggingen bekrefter igjen hvor sammensatt det boligsosiale området er. Når det gjelder den statlige dialogen med kommunene, vil denne kartleggingen kun gi et oversiktsbilde. Skal man få et bedre bilde av og en større forståelse for den reelle statlige dialogen og beveggrunnene for valg av den statlige tilnærmingen – kreves en annen form for undersøkelse. Kartleggingen viser likevel at det er store forskjeller mellom de statlige aktørene, men at det også er bevegelse i mot en større likhet her. Bruken av samarbeidsavtaler er et eksempel.

Kartleggingen viser at det kan være god grunn til å se nærmere på noen av de utfordringene kommunene refererer til. En bedre samordning av tilskuddsordningene er på gang og denne undersøkelsen bekrefter behovet for dette. Videre kan det være god grunn til å se nærmere på hvordan man kan synliggjøre tilskuddene på en enda bedre måte. Kanskje er det mulig å tenke i retning av å samle informasjon om ordningene på ett sted?

For Husbanken er det jevnt over en gledelig rapport å lese. Husbanken får gode skussmål for måten man tilnærmer seg kommunene på. Kommunene er ikke overraskende mest positive til de direktoratene som tar en aktiv veilederrolle i kommunene.

Så kan man alltids spørre seg om det alltid er like riktig og rettferdig å sammenligne de ulike statlige aktørene på et relativt lite felt som det boligsosiale? Rambøll er også inne på at noen av direktoratene bekler svært mange roller på dette feltet. Jo færre og jo tydeligere rolle man har som statlig aktør på et felt, jo lettere er det kanskje også å fylle denne rollen på en tilfredsstillende måte i forhold til kommunene.