Har tro på samhandling

Samhandling gjør kommunene bedre rustet til å håndtere boligsosiale utfordringer, konkluderer Rambølls rapport fra 2011. De som jobber i praksisfeltet har ingen problemer med å være enige i det.

Aktører både på kommunalt, regionalt og statlig nivå er overbeviste om at samhandling gjør kommuner bedre rustet til å håndtere boligsosiale utfordringer. Samhandling kan dessuten  være en kommunal strategi for å overkomme fragmentert organisering. Det er hovedkonklusjonene i Rambølls rapport «Samhandling som kilde til økt boligsosial handlingskapasitet» som kom ut i 2011.  

  1. KJENNER SEG IGJEN: Problemstillingene som presenteres i Rambølls rapport er velkjente for Berit Erdal fra Alta kommune og Eva T. Olsen fra Tromsø kommune. (Foto: Jon Are Nilsen/Husbanken)
  2. PRESENTERTE: Sjefskonsulent fra Rambøll, Kristian Dyrkorn, presenterte rapporten. (Foto: Jon Are Nilsen)

Konklusjonene i rapporten er basert på intervjuer med informanter i Husbanken, KS, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd, samt casebesøk i seks kommuner.

Krever innsats
– Men samhandling krever innsats både på system- og individnivå og må forankres gjennom etablering av felles målsettinger og en felles plattform, sier sjefskonsulenten fra Rambøll, Kristian Dyrkorn, som la frem hovedpunktene i rapporten under Husbankens kunnskapsmøte i Tromsø 22. oktober 2012. Han trekker også frem at god samhandling krever ydmykhet overfor hverandres kompetanse og vilje til å lære av hverandre.

I følge rapporten er de største hindrene for å lykkes med boligpolitisk samhandling mangel på tid, ressurser, felles plattform, ydmykhet overfor hverandres kompetanse, samt «mitt og ditt bord»-tenkning og -budsjettering.

Om bedre samhandling gir umiddelbare resultater i form av reduserte boligkøer og bedre booppfølging overfor innbyggerne er vanskeligere å fastslå med sikkerhet, i følge rapporten. Men mange av informantene trodde at bedre kontakt mellom de ulike fagenhetene på sikt vil gi mer samordnet oppfølging overfor hver enkelt bruker.

Kjenner seg igjen 
Disse funnene var det vanskelig for opponentene å være uenig i.

– Dette er en snill rapport. Det er kjente problemstillinger for oss som jobber i feltet. Feltet er fragmentert og vi ser stort behov for at samhandling må forankres hos ledelsen, sier opponent Berit Erdal som arbeider som kommunalleder i Alta kommune. Alta kommune begynte bra med å vedta en kommunedelplan i 2010.

– Helse og sosial fikk ansvaret for gjennomføring. Men de kunne jo ikke tvinge andre avdelinger til å gjøre sitt. Så det stoppet opp. I 2012 har vi fått hjelp av Husbanken til å finne ut hva vi måtte gjøre for å komme i mål, fortsetter Erdal. Nå får kommunen blant annet ei prosjektstilling på plass som skal ha ansvar for å sørge for samhandling mellom enhetene.

Store kommuner, større utfordringer
Opponenten fra Tromsø kommune har en innvending mot rapporten:

– Jeg savner noe om samhandling mellom og i små, mellomstore og store kommuner. Tromsø med sine 70.000 innbyggere opplever helt andre problemstillinger enn de små kommunene. Etter at parlamentarismen ble innført er også kommunen delt inn i byrådsavdelinger, og avdelingene er kanskje blitt enda mer opptatt av egne felt. Etater må samarbeide, ellers er det fare for at helheta ikke blir ivaretatt, sier opponent Eva T. Olsen som er kommunalleder i Tromsø kommune.

Hun forteller videre at i Tromsø er ansvaret for boligsosiale problemstillinger lagt til boligkontoret, men at de planlegger å løfte ansvaret opp i byrådet.

Publisert av Stina Sønvisen