Nasjonalt kunnskapsmøte i Bødo

Den 25. mai gikk det andre nasjonale kunnskapsmøtet av stabelen i Bodø. Tema var barn og ungdom og arrangementet var et samarbeid mellom regionkontorene i Bodø, Hammerfest og Midt-Norge.

Vanskeligstilte barn og ungdom er en av Husbankens viktigste satsingsområder innenfor det boligsosiale området. Dette avspeiler seg også i flere av de nasjonale FoU-prosjektene som Husbanken både har og fortsatt finansierer. Husbanken hadde invitert tre forskere til å presentere funn fra i alt fire prosjekter. To av prosjektene er ferdigstilte, men rapportene er ennå ikke offentliggjort. De to andre prosjektene ferdigstilles i løpet av året.

Oppvekst under vanskelige boforhold
Lena Magnusson Turner presenterte funn fra to prosjekter; ”Barn i familjer med låga inkomster och deras boendeførhållanden” og ”Boforhold blant lavinntektsfamilier – en gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur”. Begge oppdragene er ferdigstilt og har bakgrunn som bestillinger fra boligutvalget. I skrivende stund er ingen av rapportene offentliggjort.

Magnusson Turners fokus i Bodø var på forholdet mellom boforhold og oppvekst- og levekår for særlig barnefamilier. Et av hovedfunnene i disse studiene er at fattigdomsproblematikken i større og større grad for en etnisk karakter. Familier med ikke-vestlig bakgrunn, og da særlig afrikansk bakgrunn, er overrepresentert i områder med høy barnefattigdom. Man ser også en klar sammenheng mellom fattigdom og foreldrenes sysselsettingsgrad. Fattigdommen henger også sammen med en stor forsørgingsbyrde. Videre finner man sammenhenger mellom trangboddhet og inntekt. Samtidig finner man ingen sammenheng mellom fattigdomsindikatorene og skoleprestasjoner.

Det man også ser fra forskningen er at det er andre forhold som påvirker og kompenserer for de i utgangspunktet ufordelaktige faktorene. Foreldre gjør gjerne sitt ytterste for å kompensere – bla gjennom skolevalg. Den lokale forankringen og nærmiljøets betydning for den enkelte kan også påvirke i positiv retning. Her er det imidlertid også grunn til å tro at det kan finnes negative og dermed forsterkende faktorer. Nettverk i forhold til kamerater og lignende kan også ha positive effekter i forhold til et i utgangspunket belastet miljø.

Inger Lise Skog Hansen presenterte foreløpige funn fra prosjektet ”En studie av konsekvenser av å vokse opp under vanskelige boforhold”. Prosjektet er ca halvveis og ser på beboere i kommunale boliger i Oslo. Selv om det å vokse opp i en kommunal bolig i seg selv ikke nødvendigvis er ”vanskelige boforhold”, så er det likevel en sterk indikator i forhold til levekår og sosial reproduksjon av ulikhet. De foreløpige funnene ser ut til å bekrefte at vedvarende leieforhold bidrar til å reprodusere levekårsforhold.

Generelt gir de foreløpige analysene tilbakemeldinger om at beboere i kommunale boliger opplever diskriminering på det private leiemarkedet, utilfredsstillhet med oppfølging i boligene, vedlikehold, liten kunnskap om boligsosiale virkemidler og liten bistand i forhold til å etablere seg på eiemarkedet.

De foreløpige funnene kan imidlertid også tyde på at mange velger å bli boende fordi bomiljøet oppleves som bra. Dette avhenger imidlertid av hvor boligene ligger. Stabilitet er noe som mange søker og dette kan således være en viktig faktor eller indikator enn hvor vidt man leier eller eier en bolig.

Kommentarer
Første opponent til å kommentere på Magnusson Turner og Hansen, var Kirsten Hasvoll, varaordfører i Bodø kommune. Hun benyttet anledningen til å understreke hvor viktig denne typen møter er. Hasvoll var opptatt av dette med forskningen og kunnskapens relevans for kommunene. Mye av forskningen har et tydelig ”storbypreg”. Hvor relevant er kunnskap om det som skjer i Oslo, for mindre kommuner rundt i landet? Hun var også opptatt av om vi stiller de riktige spørsmålene i forhold til denne problematikken. Hva betyr integrering i ulike sosiale nettverk for de unge? Er det slik at alle vil eie boliger i dag? Hun pekte bla på den utvikling man ser med eldre, hvor flere ønsker å bo store deler av året i utlandet. Er det da hensiktsmessig/deres ønske, å eie noe i Norge? Hun uttrykte også skepsis i forhold til fattigdomsgrenser og forståelsen av dette. Inntekt kan ikke alene definere en fattigdomsgrense hevdet hun. Summen av hjelpetiltak og den enkeltes sosiale kapital er også av stor betydning i forhold til fattigdommen. Hun var også klar på at det er helt avgjørende at kommunene tenker i retning av en mer balansert tilnærming når det gjelder integrering av ulike grupper i samfunnet. For øvrig viste hun til at også skjønnlitteraturen kan gi verdifull innsikt og kunnskap i forhold til boligsosiale problemstillinger – et interessant og viktig innspill i et møte mellom ulike kunnskaper.

Den andre opponenten, Elisabeth Rønning fra Hammerfest kommune, tok utgangspunkt i sitt daglige virke som fagleder ved bofellesskapet Nordlys i innvandrertjenesten i Hammerfest. Hun var særlig opptatt av å problematisere integreringsspørsmålet i forhold til innvandrere. Hvordan integrere og samtidig beholde et kulturelt særpreg? Særlig i forhold til somaliske innvandrere kan man reise en rekke spørsmål. Hun viste til at trangboddhet i en norsk kontekst, ikke nødvendigvis det samme i en annen kulturell kontekst. Det dominerende kvinnesynet som noen kulturer har kan også gå på tvers av integrering. Blant innvandrere er det både vanlig og ønskelig å bo sammen med andre med samme bakgrunn. Hva har dette å si for integrering? Kunnskapen om hvordan det er å bo i Norge og samfunnets forventninger til hvordan man skal bo, er også en integreringsmessig utfordring. Myndighetenes og det offentliges rolle med alle de ulike hjelpetiltakene, de gode hensiktene og de til dels kompliserte reglene – representerer noe som er fundamentalt forskjellig fra de land og den kultur mange kommer fra. Dette reiser helt essensielle integreringspolitiske problemstillinger og spørsmål som vi kanskje ikke har nok bevissthet på.

Tidligere bostedsløs ungdom
Siri Ytrehus fra Høgskolen i Buskerud presenterte funn fra prosjektet ”Hjelp til egen bolig – bosetting av tidligere bostedsløs ungdom”. Det gjenstår å ferdigstille en rapport fra prosjektet som har vært et delprosjekt i prosjektet ”God bolig til vanskeligstilte” som igjen har vært en del av det strategiske instituttprogrammet ”Vanskeligstilte på boligmarkedet” ved NOVA.

Ytrehus startet med å gi et kort overblikk over den forskning som er gjort på temaet og poengterte at det er gjort lite forskning om bostedsløs ungdom i Norge. Studien har fokusert på tidligere bostedsløs ungdom mellom 18 og 25 år som har fått hjelp av det offentlige til å skaffe bolig. I alt 17 stykker ble intervjuet i denne studien.

Rekruttering av informanter til denne typen studier er alltid en utfordring. Det finnes for eksempel ingen oversikt over de ungdommene som har fått hjelp av det offentlige i forhold til bosetting. Det vanskeliggjør muligheter til innhenting av kunnskap om hvordan det bla går med disse.

Ytrehus har kategorisert ungdommene i henhold til fire ulike bolighistorier; ungdom som har vokst opp i familier med sosiale problemer og ustabile boforhold, ungdom som har vært innenfor det offentliges ansvar (systemungdom) og med ustabile boforhold, ungdom som har vokst opp i familier uten sosiale problemer og med stabile boforhold, samt ungdom hvor oppeveksten har vært mer ukjent (typisk unge asylsøkere).

Ungdommene anførere en rekke ulike årsaker til bostedsløshet. Alt fra mistrivsel til omsorgssvikt/overgrep. Erfaringene fra det å være bostedsløs handler mye om opplevelsen av å ikke bli sett/søkt etter, men samtidig et fravær av problematisering rundt egen situasjon. Man lever fra dag til dag. Studien til Ytrehus peker på et viktig moment i forhold til boligen som et hjem. Private leieboliger hvor man selv har vært deltakende og aktiv i forhold til å fremskaffe disse, virker å oppleves mer som et hjem, enn kommunale boliger hvor man i større grad bare blir plassert. Studien viser også noen små paradokser i arbeidet med unge bostedsløse. På den ene siden får de gjerne tilbud om stønader og økonomisk støtte, men samtidig ingen økonomisk veiledning eller hjelp. Mange sliter med mye gjeld, men dette blir sjelden tatt tak i. Det samme paradokset trer fram i forhold til den generelle hjelpen fra det offentlige. På den ene siden virker det noe tilfeldig hvem som får hjelp og hvordan. På den andre siden er det mange offentlige hjelpere med ulike roller som bidrar i forhold til den enkelte ungdommen.

Studien gir støtte til at skal man lykkes i forhold til vanskeligstilt ungdom, må man på den ene siden sørge for å komme i posisjon i forhold til ungdommene. Å komme i posisjon handler om å muliggjøre endring hos den enkelte. Det er nødvendig med en balanse mellom det å tilby hjelp og bistand og det å ansvarliggjøre ungdommene over eget liv. Det å inkludere ungdommene i forhold til fremskaffelsen av bolig virker å ha positive effekter. Samtidig må de få hjelp i forhold til bla økonomi, helse og slike ting. Mange ungdommer i denne gruppen har ofte svært mange offentlige hjelpere. Det er åpenbart behov for bedre koordinering av den innsatsen som gjøres i forhold til de mest vanskeligstilte.

Kommentarer
Første opponent til Ytrehus var Eirik Sivertsen, stortingsrepresentant fra Nordland. Sivertsen understreket viktigheten og betydningen av boligen i velferdspolitikken. Sivertsen pekte på to generelle utfordringer ift boligpolitikken. For det første de økende forskjellene mellom de som blir avskåret fra å eie bolig og de som eier. For det andre, tendensen til ghettofisering av vanskeligstilte grupper og da særlig de med innvandrerbakgrunn.

Ellers var han opptatt av når det offentlige intervenerer i forhold til unge vanskeligstilte. Ulike deler av det offentlige hjelpeapparatet er inne i forhold til ungdommene på ulike tidspunkter. Likevel opplever man at man ikke får gitt den nødvendige hjelpen for å motvirke en uheldig utvikling. Så, når intervenerer man? Og hvordan intervenerer man på tvers i det offentlige? Hvordan kan man få til en samlet og nyttig intervenering fra ulike velferdsaktører? Sivertsen var også opptatt av nødvendigheten av å ha fokus på ansvarliggjøring av unge vanskeligstilte.

Den andre opponenten til Ytrehus, var Johan Fredriksen, ungdomsrepresentant fra Ungdommens fylkesting i Nordland. Han kom inn som reserve da den opprinnelige opponenten måtte trekke seg. Fredriksen understreket betydningen av å ha fokus på de unge vanskeligstilte og bostedsløse. Videre mente han det var viktig å lytte til ungdommene og sørge for medvirkning i viktige prosesser.

Noen refleksjoner
Kunnskapsmøtet rettet fokus mot et viktig tema innenfor det boligsosiale arbeidet. Boligen, bomiljø og boforhold har stor betydning både i forhold til oppvekstvilkår og muligheter senere i livet. Samtidig representerer boligen også en betydelig mulighet og en vei ut av en vanskelig livssituasjon. Boligen har mange ulike funksjoner og den forskning som ble presentert i Bodø bare understreker boligens helt sentrale plass innenfor velferdsområdet.

Den velkjente fysikeren Stephen Hawking har sagt at forskningens kanskje viktigste formål er at den kan lede oss til å stille mer presise spørsmål og problemstillinger. I møte med kunnskap generelt og forskning spesielt er det en langt enklere øvelse å lete etter funn som bekrefter vår praksis og våre synspunkter. Etter to kunnskapsmøter erfarer vi nok også at det er en utfordring å reise problemstillinger som kan bidra til å utfordre både oss selv og andre. En av opponentene, problematiserte også rundt dette med å stille de riktige spørsmålene. Hva er det som bringer oss videre?

I etterkant av det siste møtet i Bodø er det grunn til å reflektere litt videre rundt hvilke spørsmål og problemstillinger vi er opptatt av og reiser. Studiene om barn i lavinntektsfamilier viser med all tydelighet hvordan fattigdomsbekjempelse avhenger av en rekke ulike faktorer, men hvor dette med bolig og boforhold har stor betydning.

I norsk boligpolitikk står eierlinjen sterkt. Å eie en bolig er neppe likevel alene ikke nok til å bringe vanskeligstilte ut av fattigdom. Omtrent halvparten av de under fattigdomsgrensen eier allerede sine boliger. Det kan også være grunn til å problematisere en del forhold både rundt det med eierlinjen og andre forhold.

- Hvilket leiemarked får man ved et så sterkt fokus på å eie?
- Hvordan kan eierlinjen bidra til å øke forskjellene og gapet mellom de som eier og ikke eier?
- Prisene i det private leiemarkedet tilsier at de aller mest vanskeligstilte ikke har mulighet til å komme inn der en gang. Kommunale boliger fremstår ofte som det eneste alternativet. Hva vil da utstrakt salg av kommunale boliger bety for denne gruppen?
- Hvordan kan man bidra til å gjøre boområder med en overvekt av vanskeligstilte mer attraktive og mindre belastede?
- Hva vet vi egentlig om hva som skaper gode bomiljøer?
- Studien til Hansen peker i retning av at stabilitet i boforholdene for mange vanskeligstilte er vel så viktig som det å eie. Stabilitet og ønsket og mulighetene til å bo, handler mye om hvordan man skaper gode bomiljøer og forutsigbarhet. Hvordan kan man gjennom å kombinere god bruk av individuelle virkemidler og virkemidler med mer fokus på nærmiljø, bidra til god kommunal praksis på området?
- De individuelle boligsosiale virkemidlene vi har i dag er ikke tilstrekkelig for å bidra til at de mest vanskeligstilte kommer inn på eiermarkedet – hvordan kan de ulike velferdsordingene sammen bidra til at det kan skje? Hvis ikke, hvilke andre tiltak kan tenkes?
- Globalt fremstår økt migrasjon og økt mobilitet blant befolkningen som en av de sterkeste trendene. Folk som flytter hit, enten det er som flyktninger eller arbeidsinnvandrere, har kanskje andre behov og tanker om det å eie og leie. Har vi et boligmarked tilpasset denne utfordringen? Hvilke konsekvenser kan det få at vi evt ikke har det?
- En stadig større del av den eldre befolkningen ønsker kanskje å bo store deler av året utenlands. Kanskje ønsker de ikke å eie en bolig i Norge, men heller leie en mens de er her. Hva betyr dette i forhold til boligmarkedet?
Studien til Ytrehus bringer inn viktig kunnskap om vanskeligstilt ungdom som har fått hjelp fra det offentlige. Forskningen viser samtidig hvor sammensatt og krevende dette arbeidet er. Dette er gjerne en gruppe unge som har såpass sammensatt og krevende hjelpebehov at det er behov for noe mer og noe annet enn det ordinære hjelpeapparatet kan bistå med. Studien viser hvor viktig og nødvendig en helhetlig innsats er og ikke minst hvor viktig det er at man både har fokus på myndiggjøring og ansvarliggjøring. I forhold til dette er det en rekke ulike problemstillinger som kan reises.

- Unge vanskeligstilte er en svært sammensatt og uensartet gruppe med ulike utfordringer og ulike behov – hvordan er boligtilbudet i kommunene tilpasset dette?
- Hvordan er dagens boligsosiale virkemidler tilpasset de unge vanskeligstilte?
- Hvilken rolle kan boligen ha i forhold til ulike hjelpetilbud innenfor barnevernstiltak, rusbehandling og andre typer rehabiliterende og tiltaksrettet arbeid?
- I hvor stor grad handler bosetting av vanskeligstilt ungdom om plasseringer, fremfor det å skape egne hjem?
- Tanken om ”bolig først” eller Housing first reiser en rekke ulike utfordringer. For vanskeligstilt ungdom vil det å ha en bolig i seg selv, sjelden løse alle problemer. Hvilke konsekvenser vil det ha for oppfølgingsarbeid og øvrige tiltak rundt vedkommende? Hva betyr det i forhold til ungdom som kanskje har så store utfordringer på ulike plan, at det å bo fremstår som en umulighet?
- I de senere år har fokuset vært å komme bort fra midlertidige boløsninger og over på varige boløsninger. Hvilke utfordringer skaper dette i forhold til for eksempel unge vanskeligstilte med svært sammensatte utfordringer? Vil varige boløsninger i mindre grad legge til rette for trening i å bo og økning av kompetansen i forhold til å bo?
- Hvilke konsekvenser har den overordnede organiseringsformen med resultatenheter og bestiller/utfører modellen (New Public Management) for samordning, samarbeid og samhandling for unge vanskeligstilte som er helt avhengig av bistand fra en rekke ulike enheter og aktører?
- Innenfor rus- og barnevernsfaglig arbeid har det over mange år vært fokus på å utvikle gode metoder og arbeidsformer for unge vanskeligstilte. Hvordan kan man lære av dette og de erfaringer man har gjort seg?

Innholdet på kunnskapsmøtet i Bodø viser på den ene siden kompleksiteten i de utfordringene man står overfor i forhold til barn og unge. På den andre siden viser det også hvor viktig boligen er i forhold til måloppnåelsen på andre velferdsområder. Alt henger sammen. Dette er utfordringer som ikke kan løses i en boligpolitisk kontekst alene, men avhenger av en samlet velferdspolitisk innsats.

For Husbanken innebærer dette at samarbeidet med andre velferdsaktører er svært viktig. For Husbanken viser dette også at det er viktig å ha fokus både på individuelle boligsosiale virkemidler og mer nærmiljørettede tiltak. I arbeidet i forhold til barn og unge viser det også at det er helt avgjørende å ha fokus på samhandling i møtet med de unge vanskeligstilte. Her er det nødvendig å se til tilgrensende fagfelt og hva som er gjort og erfart.

At de boligsosiale utfordringene er komplekse er ikke noe nytt. Etter en liten mannsalder i ulike deler av det offentlige systemet, er det heller ikke noe nytt for undertegnede at man diskuterer hvordan man kan sikre en helhetlig og koordinert innsats i forhold til de unge vanskeligstilte. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved det faktum at man år etter år ser ut til å diskutere mye av de samme problemstillingene og utfordringene. Er det åpenbare mangler ved det systemet vi har og/eller måten vi bruker det på? Eller handler det også noe om hvilke forventninger vi har til resultater og det man skal oppnå?

Noen mer generelle betraktninger om kunnskapsmøtet
De umiddelbare tilbakemeldingene fra både innledere, opponenter og deltakere er svært positive. Det er åpenbart et veldig stort behov for denne typen arrangementer. Kommunene setter pris på å både få høre om forskning, mene noe om det og ikke minst få diskutert problemstillinger også med utgangspunkt i egen praksis. Forskerne gir inntrykk av at det er positivt å få synliggjort egen forskning, få innspill og kommentarer og det å kunne delta i diskusjoner om faglige problemstillinger. For Husbanken er det viktig å kunne bidra til å skape denne typen arenaer. Kunnskapsutvikling og kunnskapsanvendelse i møtepunktet mellom ulike aktører på dette feltet er et viktig bidrag i forhold til å nå de boligsosiale utfordringene.

Samtidig er det viktig å ta med seg og lære av de erfaringene man gjør seg. Kunnskapsmøtet som konsept er på mange måter et utfordrende og krevende konsept. Kunnskapsmøtene krever at man deltar aktivt i diskusjonene og at man samtidig tørr å utfordre både seg selv og andre. Ideelt sett. Vi ser at det er stykke igjen dit. Det vil alltid være litt mer bekvemt og enklere å søke bekreftelser på egen praksis og unngå de vanskelige spørsmålene. Her vil nok Husbanken ta noen grep i forhold til de neste kunnskapsmøtene.

Vi har også erfart at tid er viktig i forhold til diskusjoner og refleksjoner i plenum. Det vil derfor være viktig at det blir nok tid til dette på de nesten kunnskapsmøtene og at dette må prioriteres i forhold til plenumsinnleggene.

Veien videre
Det neste kunnskapsmøtet går av stabelen i Bergen med fokus på bosetting av vanskeligstilte grupper. På mange måter et tema som følger naturlig av det som var i fokus i Bodø.