Housing first i Norge - en kartlegging

Dette er første delrapport om Housing first-prosjektene i Norge. Housing first-modellen ble utarbeidet av den frivillige organisasjonen «Pathways to Housing», som ble etablert av psykiateren Sam Tsemberis i 1992 i New York

Housing first-modellen hjelper bostedsløse med rusmiddelrelaterte og psykiske lidelser med etablering i egen bolig. Basert på intervjuer med ledere for og prosjektplaner fra Housing first-prosjekter gir denne rapporten en beskrivelse av hvordan disse prosjektene ble utformet og organisert i følgende tolv kommuner: Drammen, Mandal, Trondheim, Bergen, Stord, Moss, Bærum, Elverum, Fredrikstad, Ringsaker, Sandefjord og Sandnes.

Rapporten viser at det er mange likheter mellom kommunene når det gjelder bakgrunn for etablering, tidsavgrensning og finansiering av Housing first-prosjektene. Likhetene handler i hovedsak om at bakgrunnen for å etablere prosjektene finnes i kommunenes boligsosiale utfordringer, og at Housing first-modellen gir inspirasjon til å tenke nytt for å løse disse utfordringene. Videre har de fleste Housing first-prosjektene en tidsavgrensning på to til tre år samt finansiering fra ulike kilder.

Rapporten viser også at det er kommunale variasjoner i definisjonen av målsetninger og målgrupper. Det går blant annet et skille mellom de prosjektene som understreker at målgruppen er bostedsløse, og de prosjektene som understreker at også personer som står i fare for å miste boligen, er en del av målgruppen. Videre viser rapporten at det er store kommunale forskjeller i antall deltakere i prosjektene, hvordan deltakerne bosettes, hvorvidt det brukes private eller kommunale boliger, hvor lang vente tid det er på boligen og hvorvidt deltakerne har valg på bolig. Rapporten viser dessuten at det er stor variasjon i sammensetningen og organiseringen av Housing first teamene, bruken av vedtekter eller avtaler, samt bruken av kartleggingsverktøy kommunene imellom.

 

Forside Housing first i Norge - en kartlegging

Housing first i Norge

-en kartlegging

Mette I. Snertingdal
Fafo-rapport 2014:52