Den norske bostøtten - effekter av reform

Flere får bostøtte og bostøtte befester sin posisjon som et viktig boligsosialt virkemiddel viser en rapport fra NOVA/FAFO. Volumet på endringene er imidlertid for lite i forhold til å løfte husholdninger ut av fattigdom.

Dette viser rapporten "Den norske bostøtten - effekter av en reform (2010)" som er en evaluering av regelverksendringene i 2009. Rapporten er utarbeidet av NOVA og FAFO.

Erfaringene i kommunene som er intervjuet, er at utgiftene til sosialhjelp er redusert. Dette fordi en del som tidligere mottok supplerende sosialhjelp til boutgifter, nå er berettiget til bostøtte. For mange av mottakerne vil ikke regelendringen ha ført til at de totalt sett får utbetalt mer i offentlige stønader, men at de nå i større grad får økonomisk bistand til å få dekket sine boligutgifter gjennom bostøtte fremfor sosialhjelp.

Totalt sett var det 125.142 hushold som mottok bostøtte i mai 2010. Dette er 15,1 prosent flere enn det var i mai 2009. Det anslås at veksten i antall mottakere er på nesten 24.000 mottakere (per mai 2010). En svært stor andel av denne veksten har kommet i søkergruppen "andre berettigede". Gjennom vurderinger av trenden i antall nye mottakere og de opplysningene som intervjuene med kommunale aktører ga, anslås veksten av nye mottakere til å stabilisere seg på om lag 35.000.

Mange av de nye mottakerne av bostøtte bor i private leieforhold. Dette tolkes som at reformen faktisk har bidratt til at bostøtten når mange i de nye gruppene den skulle nå. Eksempelvis enslige menn mellom 25 og 50 år som ikke har barn eller trygdeinntekter, med en presset privatøkonomi, sporadisk tilknytning til arbeidsmarkedet og en noe uordnet livsførsel. Veksten i antall barnefamilier som får bostøtte er imidlertid ikke imponerende høy, spesielt finner man ikke mange (nye) mottakere som kan klassifiseres som store barnefamilier.

De implisitte inntektsgrensene i bostøttesystemet ligger noe lavere enn fattigdomsgrensene. Det er derfor ingen stor overraskelse at bostøtten ikke i særlig grad løfter hushold helt ut av fattigdom. Reformen har ikke tilstrekkelig volum til å eliminere fattigdom, men gir et betydelig og viktig bidrag i bekjempelsen av fattigdom. Analysene av bostøttens kraft i fattigdomsbekjempelse svekkes noe av at vi for de aller fleste observasjonene er henvist til å bruke framskrivinger av eldre inntektsopplysninger.

NOVA/FAFO peker på noe som kan oppfattes som å være en inkonsekvens i settet av virkemidler i den boligsosiale politikken: Mange kommuner og staten argumenterer for at kommunale utleieboliger primært skal være midlertidige løsninger (ikke helt kortsiktig, men kanskje 3-5 år). De kommunale leieboernes incitamenter til videreflytting svekkes samtidig av at bostøtten i kommunale boliger er høyere enn i tilsvarende private boliger. Studien indikerer ikke at styrkingen av bostøtten har sparket i gang umiddelbare planer om tilvekst av kommunale boliger. Ikke desto mindre; det ligger en mulighet til innelåsning i kommunale boliger i bostøttesystemet. Noen trekk taler for at denne tendensen har blitt styrket etter reformen. Bostøtten strekker seg etter reformen noe lengre opp i inntektsfordelingen, og på mange inntektsnivåer har egenandelen blitt redusert. Dette gir flere en økt bostøttefordel av å bo i en kommunal bolig, noe som igjen øker innelåsingen.

Det faktum at finansieringskravet er tatt bort, bedrer muligheten til å beholde det meste av bostøtten også om man flytter ut fra en kommunal bolig, dette svekker innelåsingen noe. Empirien er ikke entydig på hva som har skjedd med de kommunale leieforholdene etter bostøttereformen. Fra mai til juni i 2009 (dvs. før 10 NOVA Rapport 21/10 reformen) flyttet 1,25 prosent av de kommunale leietakerne som hadde bostøtte ut. Etter reformen, fra mai til juni 2010, hadde denne månedlige turnoveren sunket til 0,95 prosent. Altså en ganske svak, men ikke helt ubetydelig, tendens til økt innelåsning. På den annen side var det fra mai 2009 til 2010 en svak reduksjon i det absolutte antallet kommunale leietakere med bostøtte, på tross av at totalt antall hushold med bostøtte steg med 15 prosent i denne perioden.

Avslutningsvis spekuleres det rundt mulige forbedringer av bostøtten. Hovedkonklusjonen i dette er at man ikke ser noen småjusteringer som gir tydelige gevinster i form av økt måloppfyllelse uten at dette krever økte ressurser. Videre argumenterer vi for at en fortsatt styrking av bostøtten vil gi betydelige boligpolitiske gevinster og være et vektig bidrag i den videre fattigdomsbekjempelsen. Et mindre forslag som kan være viktig for dem det gjelder handler om tilpasning av bostøtten til endrede familieformer. Barn med foreldre som ikke bor sammen må være folkeregistrert på en og bare en adresse. I en bostøttesammenheng betyr dette at bare en av foreldrene kan få bostøtte for å tilby barn(et) gode boforhold. Dette kan oppfattes som urimelig i de tilfeller hvor barn har delt fast bosted, og også der hvor en av foreldrene har mye avtalt samvær. Det kan også være grunn til å se nærmere på hvorfor den reformerte bostøtten ikke i enda større grad har nådd store barnefamilier.

Prosjektet ble ferdigstilt i desember 2010.