Bomiljø, bosetting og integrasjon

Oppdragstaker: NOVA
Ferdig: 2. kvartal 2012

Rapporten tar for seg bomiljø som tema i norsk boligpolitikk i et historisk perspektiv. Gjennomgangen viser på en den ene siden, at diskursen om bomiljø har vært i kontinuerlig endring og utvikling. På den andre siden viser rapporten med all tydelighet at bomiljø handler om mer enn de fysiske kvalitetene ved boliger og uteområder.

Last ned rapporten her

Sammendrag av rapporten «Bomiljø, bosetting og integrasjon»

Kapittel 1; Innledning som trekker opp noen historiske linjer som viser at man til alle tider har vært opptatt av det gode bomiljø og hva dette består av. Det gode bomiljø både er og har vært en viktig boligpolitisk målsetting i Norge. Områdesatsingen generelt og Groruddalssatsingen spesielt er i dag kanskje de beste eksemplene på Husbankens engasjement på området.
Hovedtema for rapporten er politikk om og planlegging av det gode bomiljø. Men prosjektet omhandler også effekter av å leve i ulike bomiljøer – for eksempel vil forskning om flyttemønstre, levekårsutvikling og ikke minst betydningen av naboskap bli tillagt særlig vekt. Forskning om integrering og segregering vil også bli belyst.

Kapittel 2; Kapittelet tar for seg begrepet «godt bomiljø». Begrepet har en positiv verdi hvor forhold til som tilhørighet, fellesskap og nærhet står sentralt. Samtidig er begrepet knyttet til et geografisk avgrenset område. Innhold og avgrensning av begrepet har variert. Magnusson trekker fram segregeringsforskningen hvor begreper som nabolag og grannskap har blitt en like vanlig betegnelse som godt bomiljø. Flere bruker begreper som boligområde, godt bomiljø og nabolag om hverandre. I forhold til litteratursøk må man imidlertid foreta et valg. Magnusson har valgt å holde seg til begrepene nabolag, grannskap og «neighbourhood».

Kapittel 3;
Godt bomiljø i planleggingen. Magnusson trekker her fram Clarence Perry som på starten av 1900-tallet utviklet noen prinsipper som skulle få stor innflytelse. Nabolaget skulle for eksempel tilsvare opptaksområdet for grunnskolen. Gjennom å tilby offentlige skoler, kommersiell service, parker og lekeplasser mm skulle man skape humane livsmiljø som også skulle bidra til integrering av innvandrere. Mellomkrigstiden var preget av funksjonalismen, og med mindre vekt på trivsel og hva som er godt for individet. Nabolagsplanleggingen overtok etter funksjonalismen. Nå var søkelyset rettet mot at bydeler og nabolag skulle kombinere byens fellesskap med private sfærer og gi opphav til sosiale relasjoner mellom mennesker, fremme personlighetsutviklingen og dermed fremme ansvarlige mennesker. Ideene til Perry ble igjen hentet fram.

Kapittel 4;
Godt bomiljø i politikken. I dette går Magnusson gjennom sentrale dokumenter i norsk boligpolitikk. I stortingsmelding nr. 76 (1971-72) er boligområdet, og da fremfor alt de nye boligområdene i fokus. Det er bekymring for bomiljøene som utvikles i disse områdene. Dette var gjerne boområder som lå utenfor byene og hvor det manglet på tilbud i nærområdet. Også eldre boligområder inne i byene skapte bekymringer i de politiske miljøene. Man så en sammenheng mellom dårlige bomiljøer og sosial problematikk. Det er også stor bekymring for trafikkforholdene i bomiljøene. I behandlingen av meldingen på stortinget opprettholdes sammenhengen mellom bomiljø og sosiale forhold. Det skjer likevel ikke noe konkret da dette var utfordringer man ikke kunne møte med boligpolitiske virkemidler alene.
Neste stortingsmelding Magnusson tar for seg er nr. 12 (1981-82). Her er søkelyset mot bomiljøet tonet ned til fordel for fokus på det å eie egen bolig. Gjennom å eie egen bolig skulle man også bidra til å skape gode bomiljøer. Boligområdene ble fortsatt ansett som viktige i forhold til trygghet, sosialt fellesskap mm. Samtidig var de bekymret for avstanden mellom disse boområdene og øvrige tilbud i samfunnet (jobb, fritid mm). Byfornyelse var også på vei inn i debatten.

I stortingsmelding nr. 34 (1988-89) diskuteres det gode bomiljø på nytt. Mange av målsettingene har likheter med meldingen fra 71-72. Variasjon i boområdene er viktig sies det. Sosial blanding er bra for utviklingen av tolerante og åpne miljøer. De gode bomiljøene skal stimulere til kontakt mellom mennesker. Som på tidlig 70-tall er man bekymret for trafikkforholdene. Klima og energispørsmål var et nytt innslag i debatten.

Magnusson nevner også stortingsmelding nr. 14 (1994-95) og nr. 31 (2002-03) selv om de ikke omhandler boligpolitikken spesifikt. I nr. 14 rettes søkelyset mot tendensene til opphopning av sosial problematikk i visse områder av storbyene, særlig Oslo øst. Byfornyelse, byutvikling mm løftes fram. Dette videreføres på mange måter i melding nr. 31. Her understrekes det at det er et kommunalt ansvar å motvirke uheldig utvikling av enkelte bomiljøer i byene.

I stortingsmelding nr. 23 (2001-02) er man opptatt av funksjonsoppdelingen mellom hjem, arbeid og ulike servicetilbud er for stor. Kommunens oppgave i forhold til en god balanse mellom fortetning og tilgang til uteområder fremheves. Sentrale boligområder i fokus. God oppvekstmiljø vektlegges.

I stortingsmelding nr. 23 (2003-04) er bærekraftig utvikling og universell utforming sentrale tema. Visjonen om at alle skal bo trygt og godt utvikles her. Boligen og dens nærmiljø trekkes fram som en av de viktigste pilarene i velferdsstaten. Boligen får en sterkere kobling til identitet, kultur og tilhørighet.

I NOU 2011:15 er det kommunene, den kommunale utleiesektoren og eierlinjen som har fått mest plass. Kommunene har hovedansvaret for utviklingen av gode bomiljøer. Konsentrasjon av vanskeligstilte fører til utvikling av uheldige bomiljøer. Å eie egen bolig blir sett på som en mulighet for å komme bort fra den kommunale utleiesektoren og dens uheldige bomiljøer.
Den boligpolitiske debatten omkring disse temaene skjer ikke i et vakuum. På 1970-tallet var det samfunnets ansvar å skape gode bomiljøer. Samtidig skulle de bygges raskt og billig. På 1980-tallet skulle man eie sin egen bolig og boligområdene skulle helst være sosialt blandede. På 1990-tallet handler det mye om byfornyelse og statens ansvar blir tydeligere. På starten av 2000-tallet blir ansvaret for alvor plassert hos kommunene. Dette understrekes ytterligere i NOU 2011:15 og eierlinjen videreføres sterkere enn noen gang.
Kapittel 5; I dette kapittelet går Magnusson gjennom godt bomiljø i forskningen. Effektene av bomiljø er generelt lite forsket på i Norge. I Sverige er det gjort langt mer. Magnusson peker på at den kanskje største utfordringen i det norske boligmarkedet er de som forblir i kommunale boliger eller i privat leide boliger og ikke kommer seg videre. En konsentrasjon av lavinntektshusholdninger, boliger med dårlige kvaliteter, høy arbeidsledighet mm er uheldig.

Innenfor segregasjonsforskningen spør man seg bla om det frie valget og dets betydning for segregering. Særlig etnisk segregering har potensialet i seg til å bli et stort problem. I Norge er dette problemet først og fremst et Oslo-fenomen, men det kan også skje andre steder. Søholt og Wessel har her bla vært inne på de mekanismene som ligger i det norske boligmarkedet og den sterke eierstrukturen og hvordan dette kan bidra til at visse grupper holdes utenfor. Det har også blitt hevdet, av bla Clark, at de enkelte husholds preferanser gjør at man velger å bosette seg blant «sine». Dette kan ikke bare føre til segregering på et samfunnsnivå mellom grupper, men også innad i grupper.
Magnusson kommer så inn på begrepene sosial kohesion og sosial kapital. Sosial kohesion handler om tillit, samhold og sosialisering. Når kohesionen minker, oppstår et gap mellom mennesker. Sagt på en annen måte, handler dette om å delta og føle seg inkludert i samfunnet. Redusert sosial kohesion truer således hele samfunnsordningen. Flere forskere har stilt spørsmålstegn ved om hva sosial blanding i bomiljøer fører til. Heterogene områder kan forsterke en reduksjon i den sosiale kohesionen og dermed også øke risikoen for sosial isolasjon. Bergsten mener imidlertid å ha hold fra svensk forskning for å si at en allsidig husholdningssammensetning gir bedre levekår.
Forskning peker i retning mot at de fleste er positive til blandede boområder, men i praksis ser man likevel at det skjer en sosioøkonomisk segregering i større og større grad i den vestlige verden. Middelet man som oftest tyr til for å fremme økt blanding i bomområdene er å styrke selveie. Hvor vidt det å eie faktisk bidrar til bedre bomiljøer er noe mer diskutabelt. En del forskning peker i den retning, men samtidig stilles det spørsmålstegn ved om det ikke er økt stabilitet og ikke det å eie i seg selv som gir effekt på bomiljøene.

Neste forskningsgren som Magnusson er innom er nabolagsforskningen. Innenfor kvantitativ forskning kan det være vanskelig umiddelbart å finne noen forekomst av nabolagseffekter. Et sentralt spørsmål innenfor denne forskningen er hvorfor og hvordan enkelte husholdningen velger ulike typer nabolag. Et annet problem som segregeringsforskningen er opptatt av er brytningspunktet «tipping-point», dvs når en minoritetsgruppe blir så stor i et område at det fører til rask utflytting den gjenværende majoritetsbefolkningen. Dette skjer gjerne ved at familier med barn flytter ut. Forklaringer på forekomsten av segregering i boligmarkedet har i all hovedsak hatt fokus på den etniske segregeringen. Her nevnes bla innvandreres preferanser, kulturelle forskjeller, etniske kluster, økonomiske ressurser. Forskning viser også at sammenhengen mellom inntekt og det å eie varierer mellom ulike nasjonaliteter. Diskriminering er også en potensiell forklaring på boligkarrierer og boforhold generelt.

Forskningen omkring bomiljøer har i stor grad hatt fokus på fysiske forhold knyttet til de ulike bomiljøene. Særlige de negative konsekvensene av bomiljøene har blitt sett mye på. Forskningsproblemet har gjerne vært det at økonomisk vanskeligstilte grupper blir konsentrert til spesifikke boområder. Spørsmålet om hva som utgjør et godt bomiljø fremstår derfor fortsatt. Men, det finnes også forskning som ser på hvordan mennesker vurderer sitt boområde og hva de ser på som et godt bomiljø. Her skilles det ofte mellom «avslørte preferanser» - gjerne ved å studere flyttinger, og «oppgitte preferanser» - gjerne gjennom svar på konkrete spørsmål. Det som ofte går igjen i studiene er ønske om trygghet og sikkerhet, nærhet til grunnleggende service, gode kommunikasjonsmuligheter og tilgang til uteområder eller balkong.

Kapittel 6; En oppsummerende diskusjon. Magnusson trekker fram plan- og bygningsloven. Denne loven er på mange måter manifestert den politiske debatten som har vært. Magnusson ser en tendens til at mens man før årtusenskiftet var mest opptatt av sosiale aspekter ved bomiljø og sosioøkonomiske nabolagseffekter, så er man nå mer opptatt av de fysiske forholdene.

Plan- og bygningsloven fra 2008 har fått et langt bredere nedslagsfelt enn loven fra 1985. I loven fra 2008 handler det om bærekraftig utvikling, miljøvennlig bygging, sikkerhet og helse. De sosiale aspektene av bomiljø og den sosiale interaksjon som oppstår er likevel kommet i skyggen.

De sosiale aspektene ser snarere ut til kun å gjelde de vanskeligstilte på boligmarkedet og kanskje særlig de som bor i kommunale boliger. De sosiale aspektene kommer imidlertid noe inn gjennom debatten om å eie. Gjennom å eie oppnår man trygghet og sikkerhet. Men ansvaret legges altså over på den beboeren selv.

Spørsmålet omkring hva nabolaget og naboskapet egentlig betyr for folks livssjanser og utviklingen av sosial kapital er fortsatt uklart. I en tid hvor sosiale medier får en større og større plass og betydning, særlig for yngre folk, kan det også være grunn til å til spørsmålstegn ved den faktiske betydningen av de geografiske rommene som nabolaget utgjør.

 Boendemiljö, bosättning och integration