Man må ha en plass å bo. En sosiologisk studie av vanskeligstilte i boligeierland

Oppdragstaker: IRIS
Ferdig: 14.03.2012

IRIS har levert en forskningsrapport som på en glimrende måte kobler sosiologisk teori og empiri med utgangspunkt i mennesker som står utenfor det norske boligeiermarkedet. Rapporten viser hvordan boligdrømmen lever hos de som ikke eier. IRIS konkluderer med at norsk boligpolitikk gjennom sin prioritert av eierlinjen og et marginalt leiemarked, bidrar til ekskludering og stigmatisering av enkeltmennesker.

Last ned rapporten her

Bakgrunn
Prosjektet kom i gang som en følge av Husbankens åpne offentliggjøring av FoU-midler i 2010.

Kapittel 1; Innledning
Innledningen klargjør rapporten formålet med studien – en utforskning og en analyse av forskjellige sosiale ståsteder hvor man er avskåret fra å eie egen bolig. Det er ulike årsaker til at disse menneskene er avskåret fra å eie – men felles for dem er at de er «selveierideologiens tapere» som IRIS skriver. Rapporten tar for seg hva det betyr for deres livssituasjon, identitetsforvaltning, medborgerskap, navigasjon og mestringsstrategier.

Datamaterialet til grunn for studien er 27 kvalitative intervjuer med forskjellige grupper vanskeligstilte i boligmarkedene i Oslo og Stavanger. Det er et vidt spenn i denne gruppen. Uføre med lav trygd, rusavhengige, psykiske lidelser, flyktninger, enslige forsørgere, familier med personlige konkurser og andre former for livsutfordringer. Fire saksbehandlere i de to kommunene er også intervjuet.
IRIS gjør et forsøk på å konstruere syv idealtypiske portretter som så grupperes i tre kategorier; «flyktningen», den rusavhengige og personen med psykisk lidelse» og «den deklasserte».

Som et bakteppe, plasserer IRIS den norske boligpolitikken innenfor en residual velferdsmodell. Bolig inngår ikke i den sosiale velferden som betraktes som en av samfunnets viktigste institusjoner. Boligpolitikken har blitt mer en målgrupperettet politikk. Det universalistiske prinsipp er tonet ned. Sørvoll har karakterisert dette som «den boligsosiale vendingen» .
Selveierideologien bygger på tanken om likhet. Fra et konservativt ståsted skal det å eie bidra til ansvarliggjøring og frihet. Fra et sosialdemokratisk ståsted representerer det frigjøring fra trangboddhet og utrygghet. De reiser spørsmålet om selveierideologien i dag kommer i rekyl i form av sosial differensiering?

IRIS kommer så inn på forskning på feltet. På tross av en god del forskning mangler det forskning som ser på de vanskeligstiltes verden eller livsverden «nedenfra». Det mangler også forskning som sammenligner flere forskjellige grupper vanskeligstilte. Det er også lite forskning som har forholdt seg til sosiologisk litteratur knyttet til identitet, sosial interaksjon, stigma, kulturelle verdsettinger, mm.
Problemstillinger:

Analysen bygger på fire omdreiningspunkter: i) hvilke verdier boligen skal fylle og hvilke mål man søker gjennom boligen, ii) Opplevelse av sosial distanse, medborgerskap og stigma, iii) strategier vis-vis boligsektoren og de boligsosiale ordningene, iv) strukturelle egenskaper ved de norske boligmarkedene og sektorene og hvordan de legger føringer for tilpasningsstrategier og dilemmaer som dette kan lede til.

Kapittel 2; Teori og metode
Grounded theory – teoridannelse i kontinuerlig dialog med det empiriske materialet. Teori oppdages gjennom data, samtidig som teorien forankres i data. Fortolkende interaksjonsisme for å sikre at det skjer en kobling mellom mikronivået (den vanskeligstiltes verden) og makro/struktur (sektorer og politikk). «Innenfra» og «nedenfra»-perspektivet slik det representeres og presenteres gjennom de ulike biografiene kobles opp mot norsk bolig- og velferdspolitikk. I tillegg til grounded theory, støtter IRIS seg på begreper som identitet og livsverden, medborgerskap, myndiggjøring + kultursosiologisk tradisjon om symbolske grenser og Goffmans stigmaanalyse.
Identitet; klassisk psykologisk og sosial forståelse; hvem er jeg for meg og hvem er jeg for andre? Livsverden; den subjektive opplevelse av verden. Medborgerskap; tilhørighet og deltakelse. Betydningen av boligsituasjonen for disse tingene. I forlengelsen av dette; myndiggjøring (empowerment) – evnen til å definere egne problemer og finne løsninger. Også begrepet sosial kapital (de ressurser som tilflyter gjennom deltakelse i nettverk) inngår i det teoretiske perspektivet sammen med symbolske grenser; forståelsesrepertoarer som forteller oss hvem/hva som er på utsiden/innsiden av gitte fellesskap. Til sist inkluderer de også Goffmans teorier om stigma knyttet opp mot boligens potensielle stigmakarakter.

Kapittel 3; Portretter
I dette kapitlet tegner IRIS noen samlete idealiserte portretter eller biografier. De tre kategoriene stammer fra forskjellige informantberetninger. Syv portretter av ståsteder er samlet i tre kategorier:
a) flyktningen, b) den rusavhengige og personen med psykisk lidelse og c) den deklasserte.
Portrettene er ikke representative for gruppene som sådan. Til det er variasjonene innad i gruppene for store (bla er det i flyktninggruppen er det i hovedsak folk med somalisk bakgrunn) og utvalget for lite. Portrettene synliggjør noen sosiale ståsteder.

«Flyktningen»; priser og diskriminering gjør det vanskelig å få leid bolig. Tvungen til mye flytting. Uheldig særlig for barn – vanskeliggjør integrering. Ønsker å eie. «Ikke norsk før man eier» sier de somaliske informantene. Får ikke lån eller startlån pga økonomisk situasjon. Mange somaliere vil heller ikke ta opp lån, da det strider mot religionen. Kommunal bolig oppleves å gi mer stabilitet.

«Rusavhengig med psykisk lidelse»; Tre idealtypiske personer presenteres: enslig kvinne med rus og psykiske problemer, mann med fengselsopphold og rusproblemer og person med langvarig psykisk lidelse og noe rus. Felles for alle er at det å få et eget sted å bo synes fjernt. Kommunale boliger blir eneste alternativ til å bo hos kjente eller på gata.

«Den deklasserte»; tre idealtyper med det til felles at de har venner som er boligeiere. Relativ fattigdom. «Ung med langvarig sykdom»; Leiemarkedet eneste mulighet. Får ikke lån eller startlån. Utrygghet pga. frykt for å måtte flytte. Stigmatiserende. Kommunal bolig ikke et alternativ. «Langtidstrygdet forsørger»; Kommunal bolig med usikkerhet knyttet til fornyelse av leie og økte leiepriser. «Eneforsørger i livskrise»; Faller utenfor støtteordninger og muligheter for lån. Høye leiepriser gjør det vanskelig å få leid. Leie medfører mye usikkerhet. Flytting negativt for barn. Føler ingen tilhørighet.

Kapittel 4; Analytisk modell
Felles for alle portrettene er drømmen om å eie. Dette viser hvor rotfestet dette er i den norske kulturen.
IRIS presenter sin modell som skal bidra til å forstå sosialt ståsted og handlingsfelt for den som strever i boligmarkedet. Modellen består av a) verdier og mål knyttet til bolig, b) personenes muligheter og begrensninger, c) hans/hennes tilpasning innenfor d) boligsektorene med sine respektive strukturelle egenskaper, samt e) eventuelle tilbakevirkninger fra c) til b) og a).

Kapittel 5; Hvorfor er «det gode liv» å eie en bolig?
IRIS skisserer boligeierskapets hoveddimensjoner, hvor Maslows behovspyramide står sentralt:

i) Trygghet. Trygghet, forutsigbarhet og stabilitet. Går igjen hos alle informantene, uavhengig av livssituasjon.

ii) Frihet. Fravær av avhengighet, økonomisk frihet og frihet til å bygge identitet. Det siste fremstår som særlig viktig blant de «deklasserte». Boligen som arena for selvrealisering.

iii) Tilhørighet. Viktigheten av å ha et hjem, et sted å høre til, et sted å bygge en base. Boligen kan fremstå som et symbol på familiefellesskap. Nabolaget er symbolet på et sosialt fellesskap og likedan kan det å eie føre til at man blir en del av et større kulturelt fellesskap. Tilhørighet kan også handle om at det å eie og det å være en del av et større fellesskap, betyr at man oppnår sosial kapital. Særlig blant de «deklasserte» blir dette viktig, da deres referansegruppe gjerne er de som eier. For mange flyktninger betyr det å eie og bli integrert og å bli norsk. Det å eie bidrar til medborgerskap og det å stå utenfor gir svakt medborgerskap.

iv) Økonomi. Det er økonomiske fordeler med å eie i Norge, bla pga skattefradrag. De som står utenfor kritiserer ikke boligpolitikken som sådan, de er først og fremst opptatt av at de vil inn i eiermarkedet. Å bli på leiemarkedet er økonomiske ulønnsomt hevder informantene. Det økonomiske aspektet har også med autonomi å gjøre, samt det å bygge opp en arv for sine barn.

v) Verdighet. Boligen som verdighetsarena. En arena hvor man kan være uavhengig og hvor man kan bygge sin egen identitet. Felles for alle. En eid bolig oppleves som noe som ivaretar trygghet og frihet.

Kapittel 6; «Det nest beste liv» eller «det liv som er godt nok»
I dette kapittelet retter IRIS søkelyset mot det nest beste, eller leiemarkedet.
Det private leiemarkedet; Mange er også avstengt fra dette markedet. Det private leiemarkedet representerer ofte manglende trygghet, liten stabilitet og det vanskeliggjør integrering. Når man har en synlig annerledeshet er det vanskelig å komme inn på leiemarkedet. Det er også vanskelig å finne boliger som er både store nok og samtidig med en pris man har råd til. I tillegg kommer mye uforutsigbarhet.
Den kommunale utleiesektoren; Gir gjerne større trygghet og forutsigbarhet, men har samtidig ofte problemkonsentrasjoner og de oppleves som stigmatiserende. De er også vanskelig å få tak i. Et økt fokus på raskere gjennomstrømning i kommunale boliger kan gjøre noe med trygghetsfaktoren. De strenge prioriteringene som må gjøres i kommunene kan dermed også påvirke både reintegrasjon og rehabilitering av vanskeligstilte grupper – som da gjerne presses inn i det private leiemarkedet.

Kapittel 7; «Mellom barken og veden»
I den vanskeligstiltes boligsituasjon til de strukturelle rammene kan det oppstå noen bolig- og velferdsmessige dilemmaer knyttet til barns situasjon, økonomi og fattigdom, marginalisering, identitetsforvaltning og følelse av egenverd.
IRIS går nærmere inn på to velferdsdilemmaer. Det ene er knyttet til de kommunale boligene og problemkonsentrasjoner og det andre om hvordan vanskeligstilte søker «tilflukt» i kommunale boliger. Trygghet og forutsigbarhet er noe alle søker, men som særlig blir viktig når man har barn. For mange vil kommunale boliger fremstå som både det eneste og det mest attraktive alternativet, da andre boligformer er utenfor rekkevidde.

Mange av informantene er allerede utenfor arbeidsmarkedet. Dette kommer i tillegg til å stå utenfor boligmarkedet. Marginalisering og utstøting blir dermed en del av hverdagen og livet for disse. Man kan også snu på det og hevde at de ulike velferdsordningene kan bidra til at det blir mer attraktivt å beholde dem og ikke risikere noe ved å prøve seg i arbeidslivet eller på det private boligmarkedet. En kommunal bolig med bostøtte kan for eksempel bidra til dette. Fattigdomsfeller kan oppstå. For mange er det heller ingen reelle alternativer å prøve noe annet enn kommunal bolig. Dette gjelder særlig de med mange barn. For en somalisk familie med fem barn vil det å måtte ut av den kommunale boligen innebære at man må inn i et privat marked hvor man ikke får leid enten pga. feil hudfarge og/eller for mange barn, lite egnede boliger og/eller at det er for dyrt. Her kan man se en potensiell strukturell mekanisme som fører til umulige og dysfunksjonelle tilpasningsstrategier for flere. Kombinasjonen av boligeierskapets uoppnåelighet, det private leiemarkedets flyktighet og utestengning og den strenge kommunale behovsprøvingen fører til en innlåsningsmekanisme og en fattigdomsfelle for svake grupper.

Særlig for barn vil den usikkerhet som private leieforhold representerer være en utfordring. Integrering i nabolag og blant venner blir vanskelig. Jevnt over virker flere å være mer fornøyd med å bo i kommunale boliger og da særlig de som er i mer ordinære nabolag. Men, det å bo i kommunale boliger har også sine minussider. Bl.a. kan det oppleves som problematisk at både standard og størrelse på disse boligene er annerledes enn privateide boliger. Både NOVA og Fafo har gjennomført studier den siste tiden som bekrefter de mange utfordringene det å bo i kommunale boliger innebærer

Store forskjeller mellom de som bor i kommunale boliger som ligger i ordinære nabolag og de som bor i mer samlokaliserte kommunale boliger. Særlig rusavhengige har en tendens til å havne i sistnevnte kategori. Boligen forsterker marginaliseringen og bidrar til økt umyndiggjøring og lav sosial kapital.

De aller mest vanskeligstilte har en tendens til å bli igjen i de samlokaliserte leilighetene og hvor problemene er mest konsentrerte. Politikken handler om å få de som kan det, ut av disse leilighetene, men hva med de som ikke kan? Her aner vi nok et velferdspolitisk dilemma.

Kapittel 8; Å fortelle andre om hvordan en bor
I dette kapittelet går IRIS inn i spørsmålene omkring boligsituasjonens betydning i den enkeltes identitetsforvaltning og verdighetsstrategier. Hva betyr for selvbilde? Hefter det stigma ved kommunale boliger? Er boligsituasjonen en diskrediterende opplysning om en selv?
Det teoretisk rammeverk består av Goffman og hans begreper om informasjonskontroll, diskreditert/diskrediterbar, synlighet, kjenthet, ens egne, blandede kontakter, prestisjesymbol og IRIS’s egen tilpasning om «mulitiple stigmaer».

To potensielle typer stigma kan knyttes til leieforhold. Kommunale boliger oppleves som stigmatiserende både fordi det å bo der innebærer at man mangler autonomi i livet sitt. Man er underlagt enten rus, sykdom eller permanent marginalisering. Stigma knyttet til det private leiemarkedet er mer individualisert. Likevel var det flere av de som leide privat enn de som leide av kommunene som var forsiktige med å fortelle hvordan de bodde. Praktisering av informasjonskontroll ser altså ut til å avhenge av flere ting, bl.a. ting som synlighet, gruppeorientering, kjenthet, mm.

Informantene velger ulike strategier i forhold til å fortelle om boligsituasjonen. De diskrediterbare har ingen synlige ytre tegn og kan derfor i større grad velge sine strategier. Enten gjennom å avsløre det frivillig eller la det i større grad passere. Andre informanter har mindre informasjonskontroll, bla fordi de har ytre synlige faktorer. Dette er de diskrediterte. Men innen noen av disse gruppenes egne referansesfærer vil det å få en kommunal bolig ikke fremstå som et stigma, men tvert i mot et gode. Stigma synes sterkest blant de gruppene som antas å være minst vanskeligstilte. De aller mest vanskeligstilte har ofte en annen referanseramme og andre nettverk hvor for eksempel kommunale boliger ikke oppleves som stigmatiserende. Men, dette må også nyanseres gjennom at også de aller mest vanskeligstilte opplever stort stigma når de forholder seg til andre mennesker, eksempelvis de utenfor rusnettverkene.

Kapittel 9; Oppsummering og implikasjoner
Bidrar den norske boligpolitikken – selveierpolitikk og residual boligsosial sektor – til sosial differensiering og sosial eksklusjon? Svaret er i følge IRIS ja. Sosial eksklusjon og utstøting oppstår som en følge av egenskapene ved de tre boligformene i Norge. i) Boligeierskap er uoppnåelig for mange grupper, ii) Det private leiemarkedet er preget av flyktighet og manglende adgang for mange, iii) Det kommunale leiemarkedet er residualisert og stigmatisert.

IRIS trekker fram to former for eksklusjon i storbyområder:
(1) Mangel på trygghet, frihet, tilhørighet og økonomisk selvhjulpenhet. Opplevelsen av å stå utenfor, identitetsmessig, på feil side av symbolske fellesskap og det «normale». Blant svake grupper kan det vokse fram nomadiske underklasser.
(2) Potensiell fastlåsing i marginalitet. Satt på spissen kan noen måtte velge mellom den kommunale boligens relative trygghet og egen myndiggjøring i form av arbeidsdeltakelse. Vanskelige boligsituasjoner bidrar til svake medborgerskap.

Mangelen på strukturelle alternativer som ikke når opp til selveieridealet representerer en velferdsmessig blindsone. Bekymringen for etnisk bostedssegregasjon slik man kan se i Oslo er likevel noe annet enn det man for eksempel ser i Sverige. I Norge er det fortsatt slik at bokonsentrasjonen består av minoritetsetniske boligeiere, mens det i Sverige er en bostedssegregasjon bestående av kommunale utleieboliger.
IRIS viser til utviklingstrekk med fortsatt stigende priser og vanskeligere å få lån. Dette kan føre til økt press i leiemarkedet. På den ene siden kan dette føre til at det å leie blir mindre stigmatiserende, men samtidig vil det også forsterke flyktigheten i leiemarkedet. Konkurransen blir sterkere. Dette vil igjen legge ytterligere press på det kommunale leiemarkedet og bidra til at man i enda sterkere grad vil forsøke å holde på sin kommunale leiebolig.

Til sist løfter IRIS noen spørsmål for den videre politikkutformingen.
Kommunal leiesektor; behov for flere kommunale utleieboliger. Mange vanskeligstilte grupper har liten mulighet til å komme inn på eiermarkedet. Samtidig øker presset på leiesektoren, bla som følge av storbyvekst, begrensninger i institusjonsomsorgen og samhandlingsreformen. Kommunenes økte fokus på gjennomstrømning i den kommunale boligmassen kan også få potensielt dysfunksjonelle utslag. Det er videre behov for flere kommunale boliger i ordinære bomiljøer. Beboerne i disse boligene virker langt mer fornøyde enn de som bor i samlokaliserte kommunale boliger. Nye leiesektor; en større profesjonalisert leiesektor vil kunne dempe presset på kommunal utleiesektor og potensielt ta av noe av trykket i eiermarkedet. En ikke-kommersiell bransje vil kunne bidra til at de som i dag er utestengt fra alle de tre andre markedene kan få en bolig.

Husbankens vurdering av rapporten
Da IRIS søkte på Husbankens generelle offentliggjøring av forskningsmidler i 2010, leverte de et ambisiøst prosjekt. Ambisiøst i den forstand at de hadde ambisjoner om både å bidra med nye teoretiske perspektiver relatert til boligsosiale problemstillinger og i forhold til å bringe inn strukturelle og systemiske perspektiver inn i kunnskapsutviklingen på feltet. Prosjektet fremstår dermed også som noe ganske annet enn det som kanskje har vært gjengs for mange av de FoU-oppdragene som Husbanken har finansiert de siste årene.

Generelt er det grunn til å hevde at IRIS langt på vei har lykkes med dette. De har levert en god rapport som på en solid måte bidrar inn i kunnskapsutviklingen på dette feltet. Rapporten er omfattende og berører en rekke interessante og relevante problemstillinger. I den videre vurderingen vil Husbanken rette søkelyset mot noen utvalgte momenter.

Nedenfra-og-opp- og innenfra-og-ut-perspektivet
IRIS tar utgangspunkt i de vanskeligstilte gruppene og hvordan deres boligsituasjon er, hvordan den oppleves og hva som er boligdrømmen. Gjennom de ulike portrettene klarer de på en fin måte å synliggjøre både i) mangfoldet blant de «vanskeligstilte gruppene», ii) opplevelsene knyttet til boligsituasjonen og ikke minst boligspørsmålets sentrale plass hos den enkelte, samt iii) fellesnevnere blant ulike vanskeligstilte grupper. Som også IRIS er inne på, så forsøk på å kategorisere ulike grupper ofte slå uheldig ut. Gjennom sine kategoriseringer klarer likevel IRIS å få fram nyansene, forskjellene, likhetene og de ulike individuelle strategiene på en fin måte.

Koblingen mellom teori og empiri
Dette er også en krevende øvelse som IRIS lykkes med på en god måte. De viser at de har god oversikt over flere sentrale sosiologiske teorier og gjennom måten de anvender disse på i forhold til empirien bidrar de til å løfte fram nye empiriske nyanser. Boligforskningen har til en viss grad vært preget og dominert av deskriptive og til dels teorifattige studier. I en slik sammenheng fremstår derfor også IRIS’ studie som et friskt intellektuelt pust.

Drømmen om å eie
Det er verdt å merke seg at drømmen om å eie står sterkt blant alle de ulike kategoriene vanskeligstilte. Det er kanskje ikke så overraskende, men gjennom å knytte denne drømmen opp mot størrelser som trygghet, frihet, verdighet og tilhørighet bidrar IRIS til å skape et teoretisk rammeverk for forståelsen av boligens betydning for folk. I den offentlige debatten snakkes det mye om økonomiske fordeler med å eie – og dette er et viktig moment, men det er også andre og kanskje enda mer betydningsfulle momenter ut fra et menneskelig ståsted som her blir synliggjort.

Velferdsdilemmaene
IRIS løfter fram noen potensielt store og utfordrende velferdsdilemmaer. Konsentrasjonen av kommunale boliger og det å bli boende i kommunal bolig. Konsentrasjon av kommunale boliger blir også påpekt som uheldig i NOU 2011:15, «Rom for alle». Som IRIS påpeker er det imidlertid ikke realistisk for alle å eie eller leie privat, dermed fremstår den kommunale utleieboligen som det eneste alternativet. Det at de mest ressurssterke av de vanskeligstilte flytter ut, kan også bidra til at den sosiale problematikken i samlokaliserte kommunale boliger forsterkes. Dette kan ha åpenbare uheldige konsekvenser for de som blir boende igjen.

Den relative trygghet som en kommunal bolig representerer for noen, kan også medføre at man kvier seg for å foreta seg noe for å endre sin egen livssituasjon. Hvis alternativene fremstår som verre, eller i beste fall svært usikre, vil man kanskje foretrekke å bli. IRIS peker på en potensiell uheldig konsekvens av ønsket om økt gjennomstrømning i de kommunale boligene og den enkeltes behov for trygghet og stabile boforhold. Dette er dilemmaer som i høyeste grad må holdes høyt på samarbeidsagendaen mellom Husbanken og landets kommuner.

Man må ha en plass å bo