Bolig og barn i lavinntektsfamilier - litteraturstudie

Oppdragstaker: NOVA
Ferdig: 21.02.11

NOVAs litteraturgjennomgang antyder at fattigdomsproblematikken i Norge er i ferd med å få en etnisk karakter.

Last ned rapporten her

Sammendrag:
Oppdraget er gitt på bakgrunn av boligutvalgets mandat knyttet til ”Boligen som ramme for barn sine oppvekstvilkår”. Oppdraget skal i kraft av en gjennomgang av norsk og internasjonal litteratur; belyse familier som har varige eller økende boforholdsproblemer, familier som leier bolig over lang tid og familier som bor i kommunale boliger over lang tid.

Det er gjort forholdsvis lite forskning i Norge som har et eksplisitt fokus på betydningen av boligen og boforhold for barn. Det er likevel mulig å trekke fram noen momenter med bakgrunn i både norsk og internasjonal forskning. Generelt kan man si at både boligen i seg selv og de mer generelle boforholdene (bomiljø med mer) har betydning for barn når det gjelder de fleste av livets områder, så som helse, utfoldelsemuligheter, om man velger utdanning eller ikke, senere yrkesvalg med mer.

Studien viser at barnefattigdom er i ferd med å få en stadig økende etnisk karakter. Dette gjelder også i forhold til varigheten av fattigdom. Det er også en tendens til at ikke-vestlige innvandrere og flyktninger bor i områder preget av mye av den samme problematikken. Utfordringene i forhold til dette er klart størst i Oslo, men også enkelte kommuner i Nord-Norge opplever noe av den samme problematikken. I en studie av Wessel og Søholt fra 2010 pekes det bla på at det norske boligmarkedet med sin sterke eierideologi bidrar til etnisk segregering. Videre viser studien at leie er betydelig mer vanlig i lavinntektsfamilier enn eie, men selv blant lavinntektsfamilier eier rundt halvparten sin egen bolig.

Andelen som leier kommunal bolig (som også gjennomgående er de boligene med dårligst kvalitet) har en betydelig andel med ikke-vestlig bakgrunn, noe som forsterker inntrykket av at fattigdomsproblematikken i Norge i økende grad har en etnisk karakter. Litteraturgjennomgangen viser også at det er få studier som sier noe om hvilke strategier disse familiene velger for å gjøre noe med sin situasjon (her vil imidlertid den pågående studien til IRIS kunne bidra med ny og viktig kunnskap). Studien viser også at det nesten ikke eksisterer forskning om hvordan barn selv opplever sin egen bosituasjon. Internasjonal forskning (i hovedsak britisk og amerikansk) antyder mange av de samme funnene som er gjort i Norge. Her vises det bla til positive effekter av å eie framfor å leie boliger.

Litteraturgjennomgangen peker på flere områder hvor det er kunnskapsmangler. Det faktum at det er lite forskning som eksplisitt ser på boligen og boligområdets betydning for barns oppvekstvilkår, tilsier at det kan være på sin plass med mer forskning om dette. Det å få fram barns egen opplevelse av boligen og boforholdene kan også være et viktig supplement her. Betydningen av bomiljøet, naboskap og hva som egentlig er et godt bomiljø vil også være interessant å se nærmere på. Det at fattigdom i økende grad er i ferd med å få en etnisk karakter gjør at det er nødvendig å ha et økende fokus på denne problematikken. Hvis det er slik som Wessel og Søholt påpeker, nemlig at den norske boligpolitikken faktisk bidrar til økt etnisk segregering, står vi overfor en viktig utfordring i forholdet mellom norsk integrasjonspolitikk og norsk boligpolitikk. 
 

Bilde: Colourbox