Innvandrerbarn og bolig - hva betyr boligen og bomiljøet for inkludering?

Oppdragstaker: Fafo
Ferdig:15.12.11

Rapporten «Innvandrerbarn og bolig. Hva betyr boligen og bomiljøet forinkludering?» presenterer funnene fra prosjektet «Barn av innvandrere og flyktninger –morgendagens fattige? Om boligens rolle i inkluderende og ekskluderende prosesser». Prosjektet tar utgangspunkt i at barnefamilier med innvandrerbakgrunn er overrepresenterte blant lavinntektsfamiliene i Norge, og spør hvordan forhold knyttet til bolig og bomiljø kan bidra til å avhjelpe eller forsterke de problemene den lave inntekten kan medføre.

Last ned rapporten her

Rapporten viser at det er store forskjeller i innvandreres boligforhold etter landbakgrunn og antall barn, og etter om familiene eier eller leier boligen de bor i. Store husholdninger opplever flere boligproblemer enn mindre husholdninger, og leietakere bor dårligere enn selveiere. Leietakere i privat sektor opplever like mange boligproblemer som leietakere i kommunale leieboliger, og sier også oftere enn andre at
de har opplevd diskriminering på boligmarkedet. Dette reiser spørsmål om hvordan det private leiemarkedet fungerer for personer med innvandrerbakgrunn.

De som opplever en opphoping av boligproblemer, sier oftere enn andre at de er urolige når de beveger seg alene utendørs i nabolaget. Disse formidler også oftere at nabolaget deres har problemer med kriminalitet, vold eller hærverk. Familier som bor i kommunale boliger, sier oftere enn andre at nabolaget deres har denne typen problemer, og denne forskjellen består når vi kontrollerer for andre relevante faktorer. I hvilken
grad man omgås naboer, og om disse naboene har samme bakgrunn som respondentene selv, varierer etter om innvandrerne bor i tettbygde strøk eller mer spredtbygd: de som bor i spredtbygde strøk har langt oftere kontakt med naboer med variert bakgrunn enn de som bor i byer. Det å bo i en bolig man selv eier øker også sjansen for at man omgås naboer med variert bakgrunn. Innvandrere fra de mest etablerte innvandrergruppene – Pakistan, Sri Lanka og Tyrkia – omgås oftest kun naboer med samme landbakgrunn som dem selv.

De som omgås naboer med annen bakgrunn enn seg selv, deltar mer enn andre i «norske» organisasjoner. De vurderer også norskferdighetene sine som bedre enn de som ikke omgås naboer overhodet, og barna deres har oftere venner med norsk bakgrunn. De som kun omgås naboer med samme bakgrunn som dem selv deltar mindre i majoritetsorganisasjoner og mer i minoritetsorganisasjoner/ religiøse
foreninger enn andre, vurderer norskferdighetene sine som dårligere enn de som ikke omgås naboer i det hele tatt, og barna deres har sjeldnere norske venner. Variert nabokontakt framstår dermed som en særlig viktig inkluderende faktor, som later til å lette integreringen også på andre områder.

Viktigheten av nabokontakt understreker behovet for et fortsatt arbeid for å skape sammensatte og inkluderende bomiljøer. De som eier sin egen bolig bor bedre enn leietakerne, og framstår generelt som bedre integrerte, noe som taler for å videreføre «eierlinja» i den norske boligpolitikken gjennom mer offensive virkemidler for å hjelpe innvandrere til å bli boligeiere. For innvandrere som ikke har mulighet til å kjøpe bolig, later kommunale boliger ofte til å være den mest realistiske muligheten til å få en stabil bosituasjon. I møte med disse familiene trengs en forsterket innsats for kommunale boliger, med vekt på bomiljø og oppvekstforhold for barn som blir boende i slike boliger i mange år. 

Husbankens vurdering
FAFOs rapport skriver eksisterende kunnskap inn mot nye statistiske analyser. Rapporten gir et solid inntrykk, og illustrerer fordelen av å bruke forskere som kjenner temaområdet; slik sikrer vi kritisk kunnskapsbygging basert på faglig innsikt.

Et viktig budskap er at koblingene mellom faktorer som bolig og bomiljø, integrering av innvandrere og barns langsiktige muligheter så langt har hatt lite kunnskapsmessig fokus i Norge. Dette kan ses som et utslag av at den sosiale boligpolitikkens innretning gjør at den vanskeligstiltes posisjon i boligmarkedet framstår som det vesentlige. Et slikt individfokus kan medføre at for lite oppmerksomhet rettes mot et bredere kunnskapsfelt der menneske, bolig og nærmiljø ses i sammenheng. I den grad det er mulig å lese en kritikk ut av FAFOs rapport, er dette et viktig poeng. Og da handler det ikke bare om å evaluere om bomiljø- og områdeutvikling gir de effektene en håper, men mer grunnleggende om å løfte tematikken inn i en kunnskapsfaglig og politisk refleksjon, relatert til hva disse faktorene betyr og hvilken vekt de bør ha i bolig- og velferdspolitikken.

Rapportens hovedspørsmål var om barn av flyktninger og innvandrere vil bli morgendagens fattige, og hvilken rolle bolig- og nabolagsforhold evt spiller i en slik sosial arv. Dette er et stort spørsmål med få klare svar: selv om vi finner sammenhenger mellom oppvekst og voksenliv, er ikke utfall på noen måte determinert. Tross alt viser studier at de aller fleste barn i lavinntektsfamilier ikke blir tenåringsmødre, sosialhjelpsmottakere eller uføre. De påkjenningene barn og unge opplever, vil delvis oppveies av det å ha gode relasjoner i familien, oppmerksomme lærere, gode nabolag, tilgang til fritidsaktiviteter der de får oppfølging og mulighet til å utvikle seg, eller andre former for sosiale ressurser. Når rapporten viser at en del barn med innvandringsbakgrunn bor relativt dårlig, og at dårlige boforhold har en tendens til å følges av dårlige og utrygge nabolagsforhold, kan m.a.o tiltak rettes både mot de vanskeligstilte og mot konteksten de lever innenfor. Dette kan anses som viktig uavhengig av hvilke framtidige effekter vanskelige oppvekstforhold skaper; dårlige boforhold og utrygge nabolag er et onde i seg selv, her og nå.

Mulig oppfølgingspunkt
Rapporten gir både indirekte og direkte innspill til oppfølging. Disse kan i den videre behandlingen fordeles mellom kunnskap og politikk.

Kunnskap
FAFO påpeker utfordringer med å gjennomføre analysen innenfor eksisterende kunnskapsmateriale. Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006 mangler viktige kunnskapsmessige nyanser. I tillegg var den rettet mot voksne, slik at barns levekår og tilpasninger bare kan studeres indirekte, gjennom foreldrene. I kapittel 7 listes en rekke spørsmål som kunne vært stilt til de voksne, samtidig som det skisseres behov for datamateriale der barn selv spørres om opplevelse av og erfaringer med sitt bomiljø. FAFO mener slike data framstår som viktige å frambringe, bl.a sett i lys av debatten om segregering i nabolag og skolekretser. Rapporten påpeker også at slike tema vil kunne belyses bedre om ulike dataregistre kobles sammen, f.eks den brukte levekårsundersøkelsen og eksisterende data om befolkningssammensetningen i grunnkretser. Kunnskapen ville blitt ytterligere styrket om en i tillegg gjennomfører diakrone undersøkelser som kan vise utvikling over tid. Flytting og flyttemønstre kan her skrives inn som en relevant kunnskapsmessig tilleggsfaktor.

Et aspekt i koblingen mellom kunnskap og politikk er at en vet lite om hvordan EØS-innvandringen påvirker boligmarkedet. Veksten i antall personer med kortsiktig behov for bolig, påvirker sannsynligvis balansen i det private leiemarkedet, med den mulige konsekvens at arbeidsinnvandring fra f.eks Sverige og Polen påvirker mulighetene i leiemarkedet for andre vanskeligstilte grupper. Dette kan være et argument for å diskutere om den sterke vekten på eierskap i den norske boligmodellen er hensiktsmessig i en tid med mye migrasjon og returmigrasjon over landegrensene.

Politikk
Rapporten viser at barnefamilier fra Somalia og Irak sliter på boligmarkedet: de eier sjeldnere enn noen annen innvandrergrupper boligene de bor i, og bor ofte i leieboliger som preges av en til dels svært lav standard. FAFO spør hva som kan gjøres for å hjelpe disse gruppene til en trygg og god bolig. Det fremheves at to spor kan følges: hjelp til å kjøpe bolig, og tiltak for å bedre forholdene for leietakere.

På den ene siden underbygger rapporten tesen om at eierskap har viktige fordeler, her ved at boligeierskap fremmer inkludering. Gitt et slikt utgangspunkt bør en jobbe videre med å utvikle skreddersydde pakker av lån, tilskudd og veiledning. Startlån med fastrente og/eller økt løpetid nevnes her.