Arkitekturen skal fremheve stedet

Gjennom en intervjuserie setter Husbanken søkelys på det offentlige og privates rolle som by- og stedsutvikler. I dette andre intervjuet møter vi Dagur Eggertsson i Rintala Eggertsson Arkitekter som forteller om hvordan arkitektkontoret arbeider med nasjonale og internasjonale prosjekter.

Les også det første intervjuet i denne serien, med Laurie Vestøl.

Les også det tredje intervjuet i denne serien, med Kristin Gustavsen.

Til daglig arbeider de hovedsakelig med små, installasjoner, kunstprosjekter i offentlige rom, flere av disse har de også bygget selv. I 2008 ble Rintala Eggertsson Arkitekter engasjert i å utvikle strategier for gårdsrom i sentrum av Skien og har siden vært engasjert i flere prosjekter der.

- Etter møter med ulike aktører i byen, politikere, næringsdrivende og kommunen, lanserte vi en tanke om å bruke den energien som allerede er i Skien sentrum, for å trekke frem byens egenart. Vi tror at byen og byrommene må utvikles på egne premisser, og å la utviklingen skje gradvis. Etter hvert kan ambisjonsnivået øke fra små til store og mer komplekse gårdsrom. På denne måten oppsto ideen om en mosaikk av ulike gårdsrom med ulik størrelse, form, dagslys, tilgjengelighet og karakter. Dette skulle stimulere til å endre mønsteret med fraflytting fra Skien, forteller Eggertsson.

Dagur Eggertsson Foto: Lionel Derimais

Tilrettelegging for aktiviteter 

Etter at Mosaikk var kommet i gang, ble arkitektkontoret sammen med arkitekt Sverre Sondresen engasjert for å lage et kunstprosjekt i bakgården til kafe Mamis. Intensjonen var å vise hvor små ting som skal til for å skape liv i nedslitte urbane situasjoner. De fant frem til strategier som knytter det enkelte gårdsrom til det store bildet, og gjør de lokale kvalitetene mer lesbare; en form for opprydding og tilrettelegging for aktiviteter.

Dere har hatt flere oppdrag for Norske kommuner, som for eksempel Kåfjord, Vinje, Suldal, Seljord og Skien.Du sier dere ønsker å skape en diskusjon om byggeskikk, arkitektur og omrgivelser, hvordan går dere frem?

-Vi legger ned mye tid i forarbeid, tomtebefaringer, registrering og bakgrunnsstudier. Presentasjoner av våre arbeider kan være en fin måte komme i kontakt med folk på stedet. Resultatet er meget spennende diskusjoner om byggeskikk, materialbruk og forholdet til omgivelsene.

Vi kommer inn som støttespillere i utviklingsprosjekter, gjerne sammen med flere ulike aktører der vi deltar i utviklingen av ideer. I ettertid ser vi at ideene lever sitt eget liv slik som Mosaikk prosjektet i Skien.

Folk må ha tro på forandring 

Kan du si litt om hvordan dere arbeider?

- I Skien har man hatt en god kombinasjon av dyktige folk som alle ønsker seg positiv utvikling og tro på at det kan skje. I slike prosesser må man må ta inn over seg at de andre aktørene er like viktige for å komme frem til et bra resultat, for vi må fokusere på resultatet samtidig som vi lar oss justere gjennom dialog på veien til målet. Vi ønsker å skape grobunn for gode prosesser som betyr at man må legge til side absolutte krav til hvordan ting må være.

Illustrasjon til prosjekt i bakgård, Skistredet i Skien sentrum

En moderne innfallsvinkel til byggeskikk

 -Vi arbeider med en moderne innfallsvinkel til byggeskikk, der vi tar utgangspunkt i omgivelsene, stedlige materialer og i den dialogen som oppstår med lokalbefolkningen. Byggeskikken blir det komplekse svaret på sammenstillingene av alle faktorene som er for eksempel tilgangen på materialer, tømmerdimensjoner, snølaster, vindretninger, terrengform, logistikk og holdningene til innbyggerne på stedet. etc. Slik blir byggeskikken stadig fornyet etter hvert som teknisk utvikling skrider frem og nye generasjoner vokser opp. Det gjør byggeskikken til et mer dynamisk begrep, som fornyer seg i takt med tiden.

Vinje kommune trues også av fraflytting. Her gikk vi rett inn i en diskusjon om byggeskikk og kom med et moderne fortolkning av «rekketunet», den typiske tun-typologien i Vest-Telemark. Vi gikk bort fra saltaket og valgte istedenfor å arbeide med hustyper og bruksmønster som er blitt etablert gjennom mange hundre år. Dette skapte store diskusjoner, men ble til slutt godt mottatt som et viktig innlegg i debatten om den stedlige byggeskikken.

For oss er det naturlig å tenke dialog. Vi prøver å lære av de ulike menneskene vi møter, her i Norge eller i andre steder av verden. Vi tilbringer tid på stedet snakker med folk, blir inspirert av andre måter å tenke på. Resultatet av god dialog er at folk tar eierskap til gode ideer som ligger på bordet og tar dem videre på egenhånd. Når det kommer til gjennomføringsstadiet vet alle hvem de kan rådføre seg med. Det er en progressiv måte å jobbe på som vi liker. Ideene er et resultat av en samtale; vi har ikke opphavsrett til tanken, selv om vi signerer tegningene. 

Hele verden som arbeidsplass 

Rintala Eggertsson Arkitekter har hele verden som sin arbeidsplass, i tillegg til Norge har de prosjekter på gang i flere land rundt omkring i verden, Australia, Canada, Kina, India, Laos og Chile for å nevne noen. I Chile tegner de bl.a. et samfunnshus for ofrene etter jordskjelvkatastrofen i 2010 og i India arbeider de med utvikling av prototyper for bærekraftige ferieboliger.

- Av de litt større prosjektene vi holder på med er de fleste i utlandet. I Kina arbeider vi sammen med den kinesiske arkitekten Wang Shu som nylig ble tildelt den prestisjefylte Pritzker prisen. Han arbeider med et stort byutviklingsprosjekt i byen Zhoushan. Der han har invitert flere av sine kontakter til å delta i prosjekteringen som har til hensikt å bevare eksisterende bygninger og arbeidsplasser. Vi fikk i oppdrag å tegne et kunstgalleri og en flytende utescene. Dette prosjektet antas å stå ferdig i 2012 – 2013.

Skal studere byggeskikk i Laos 

I løpet av våren reiser de til Laos for å studere byggeskikk i landområdet mellom Thailand, Burma, Kina og Vietnam. Sammen med partner Vibeke Jenssen skal de studere fire ulike landsbyer med fire ulike etniske grupper med hver sin tilnærming til arkitektur.

-Det blir faglig svært givende å reise til dette etnisk sammensatte og svært spennende området. Vi ser på arkitektur som et språk som snakkes med ulike dialekter. Vår oppgave er å forså dette språket. Vi har tidligere hatt et kunstoppdrag i Laos.  Dette inspirerte oss til å studere den lokale byggeskikken i det lutfattige landet. Etter mange år med diktatur ligger infrastrukturen langt nede og folk på landet er lite bevisst på sin egen bygningsarv. Det er svært uvisst hva som skjer de neste 20 årene men det politiske skiftet i Myanmar gir håp om at demokratiseringen når frem til Laos også.

Vil du si at dere har en spesiell metode?

-Nei, det har vi ikke. Vi ønsker å utvikle nye metoder for hvert prosjekt vi begynner på. Hver oppgave har sin egen indre logikk og menneskene bak står for ulike holdninger som du må bli kjent med. For å komme tettere på dette sammensatte bildet må vi føle oss frem og improvisere ut fra egen intuisjon. Vi sier aldri nei til noen prosjekter av prinsipielle årsaker, vi ser et læringspotensial i alle typer prosjekter. For eksempel hvis vi i en balkong i Homansbyen kan legge inn refleksjon, ønsker og drømmer til oppdragsgiver så er vi fornøyde. Vi ønsker med andre ord ikke å spesialisere oss fordi spesialisering i ytterste konsekvens fører til begrensning og utvanning av arkitekturen .

Både stedet og brukeren må være i fokus 

Dere har lenge vært opptatt av stedsbegrepet i arkitekturen, hvordan oppfatter dere dette idag?

På 80-tallet fokuserte fagmiljøene ganske ensidig på stedet som fysisk begrep; som landskapsform, geologi, himmelretninger, og på arkitekturen som en logisk konsekvens av disse fysiske, ytre faktorene. Utover 90-tallet ble stedsteorien kritisert for å være for mekanisk, noe som førte til at dekonstruktivismen gjorde sin innmarsj med en type nihilisme i bunn.

Når vi tok mastergraden i Helsinki, Finland under Juhani Pallasma så vi konturene av en mer menneskelig holdning til faget der det sanselige sto mer sentralt. Et kjærkomment oppgjør med dekonstruktivismen syntes vi. Siden den gangen har vi forsøkt å definere stedsbegrepet for oss selv som et lagdelt landskap av fysiske så vel som sosiale og psykiske prosesser som mennesket befinner seg i. Uten et forhold denne lagdelingen er det vanskelig å jobbe stedsspesifikt. Det som kommuniseres gjennom arkitekturen må komme fra stedet på en eller annen måte, gjennom stedlige ressurser, og kunnskap og erfaringer.

Unaturlig med tresorter fra Italia i Telemark 

For å knyttet prosjektet til stedet så er vel bruk av lokale materialer en forutsetning?

- Ja for oss er det viktig med fokus på stedlige materialer. I praksis er det ofte vanskelig å gjennomføre. Vi møter ofte industriens klamme hånd på distribusjonsnettet. Et eksempel fra Gjøvik der vi bygget en kunstinstallasjon for KORO (Kunst i Offentlig Rom) med levegger i tre, til en institusjon for mindreårige asylsøkere. Vi ønsket å bruke stedlige materialer fra Moelven som er bare 30 km unna, men materialene ble først sendt til Oslo for deretter å distribueres videre blant annet til Gjøvik! Det er vanskelig å være konsekvent i å tenke lokalt når industrien tenker helt annerledes.

Husbanken har en viktig rolle 

Hvilken betydning har Husbanken hatt for utvikling av et prosjekt som Mosaikk? 

- Det er ofte en stor risiko for en gårdeier å sette i gang prosjekter. Omfang og konsekvenser kan i begynnelsen av prosjektene være svært uklare. Jeg håper at Husbanken kan bli en mer aktiv aktør ved å bidra til å skape forutsigbarhet i slike sammensatte og komplekse prosjekter. Det er gjerne her Husbankens virkeområder er berørt. Ved å bidra mer aktivt kan man få fart i mange byutviklingsprosjekter.