Hvem kan få startlån
§ 5-2 Hvem kan få startlån
Husbanken gir lån til kommuner for videre utlån av startlån til enkeltpersoner.
Kommunen kan gi startlån til personer som ikke får lån eller tilstrekkelig lånebeløp i ordinære kredittinstitusjoner. Bestemmelsene i kapittel 7 og 8 gjelder tilsvarende for kommunen med mindre annet er fastsatt.
Søkeren må ha evne til å betjene lånet over tid og fortsatt ha nødvendige midler igjen til livsopphold.
Veiledning til § 5-2
Kommunen kan gi startlån til husstander som ikke oppfyller bankenes/-boliglånsforskriftens krav til betjeningsevne og egenkapital. Dersom husstanden har lav inntekt og mangler egenkapital, er startlån normalt eneste mulighet for å få finansiert kjøp av bolig.
Det er kommunen som saksbehandler og treffer vedtak i de enkelte lånesakene.
Dersom kommunen mener at den som søker har mulighet til å få lån i privat bank, bør de oppfordre vedkommende til å søke vanlig boliglån. Personer som har tilstrekkelig inntekt og egenkapital til å få lån i vanlig bank skal ikke ha startlån.
Se også § 5-4 der det fremgår en hovedregel om at søkeren må forventes å ha langvarige boligfinansieringsproblemer. I tillegg stilles det krav om at søkeren har potensial for å spare.
Bare privatpersoner kan få startlån. Det er ikke krav om at søkeren skal ha norsk statsborgerskap for å få lån. Personer med permanent oppholdstillatelse blir vurdert på lik linje med norske søkere.
Startlån til EØS-borgere og nordiske borgere
Når en person har lovlig opphold i Norge, er kravene de samme som ellers for å gi startlån. Arbeidsinnvandrere kan møte særlige utfordringer på boligmarkedet. Kommunen bør vurdere om startlån er et godt virkemiddel til å skaffe seg en egnet bolig.
Kommunen bør også vurdere om søkeren har behov for å eie egen bolig i Norge, eller om leiebolig er et bedre alternativ. Vurderingene vil på mange måter være de samme som gjøres ved søknad fra en norsk borger.
EØS-borgere
Alle EØS-borgere har rett til å oppholde seg/arbeide i Norge når de registrerer seg hos politiet. Registreringsbeviset gjelder for en ubegrenset periode. Bestemmelsene om registrering trådte i kraft 1. oktober 2009. Nordiske borgere er unntatt fra registreringskravet. Etter tre år kan de søke om permanent oppholdstillatelse i Norge.
Fra 1.1.2010 ble det innført varig oppholdsrett for EØS-borgere og deres familiemedlemmer. Dette gjelder etter fem år med rett til opphold i Norge uansett statsborgerskap.
Startlån til andre arbeidsinnvandrere
Arbeidsinnvandrere som ikke er nordiske borgere eller EØS-borgere, må søke om oppholdstillatelse. Oppholdstillatelse gir som hovedregel rett til arbeid. Dersom oppholdstillatelsen gjelder for ett år, må kommunen vurdere om det er behov for å etablere seg i egen bolig.
Med en oppholdstillatelse på fem, år vil situasjonen være annerledes. Det er da større mulighet for at oppholdet blir varig, og at vedkommende søker om permanent oppholdstillatelse. Kommunen kan gi lån til personer i denne gruppen.
Felles for EØS-borgere, nordiske borgere og andre arbeidsinnvandrere
Kommunen bør gjøre en ekstra vurdering av sikkerheten for fremtidige betjening av lånet. Hvordan er søkerens tilknytning til Norge? Kan vi forvente at husstanden vil bli værende i Norge? Vil den fremtidige inntekten være tilstrekkelig til å betjene lånet? Det kan være vanskeligere å kreve inn et restkrav etter tvangssalg, hvis personen flytter tilbake til sitt opprinnelige hjemland.
Kravet til betjeningsevne
Kravet til betjeningsevne for startlånet, innebærer å forsøke å sikre at låntaker kan betale de fremtidige boutgiftene. Dette for å unngå at husstanden mister boligen gjennom tvangssalg på grunn av manglende betaling. Kravet til betjeningsevne for startlån er ikke det samme som bankenes krav til betjeningsevne i henhold til boliglånsforskriften, men kommunen har frarådingsplikt dersom de er usikre på fremtidig betjeningsevne.
Utgangspunktet for beregning av betjeningsevne er husstandens inntekt etter skatt minus et beløp til husstandens livsopphold. Husbanken anbefaler å ta utgangspunkt i Statens institutt for forbruksforsknings (SIFOs) standardbudsjett, og tilpasse dette til den enkelte husstands økonomiske situasjon. Disponibelt beløp til livsopphold må minimum utgjøre veiledende sats for økonomisk sosialhjelp. I tillegg må saksbehandler ta hensyn til andre faste utgifter som nedbetaling av forbruksgjeld og studielån, barnehage-/SFO-utgifter, bidrag m.m. Disponibelt beløp til boutgifter etter fradrag for alle øvrige utgifter danner utgangspunkt for å beregne hvor stort startlån husstanden kan betjene, når antatte faste utgifter i fremtidig bolig er tatt hensyn til.
Ved vurdering av betjeningsevne bør kommunen også vektlegge leieutgift for egnet alternativ bolig, nivået på dagens husleie, og hvilke boutgifter lånsøker har klart å dekke med egen inntekt over tid, uten å supplere inntekten med opptak av forbruksgjeld.
Kravet til betjeningsevne er ikke til hinder for at renter på startlånet kan dekkes av økonomisk sosialhjelp i en overgangsperiode. Dette kan gjelde husstander som har et ubenyttet inntektspotensial. Det kan være familier som mottar introduksjonsstønad, og der kjøp av bolig vurderes som den beste løsning med hensyn til raskt å sikre en stabil og god bolig for barnas skyld. Da må kommunen forplikte seg til å bistå familien med nødvendig økonomisk støtte og hjelp til å komme i arbeid. Det må foreligge en plan for når og hvordan familien skal bli økonomisk selvhjulpen gjennom egen inntekt. Les mer om eie først på veiviseren.no.
Mange i målgruppen for startlån er ikke fast ansatt, men jobber i mange år på kortsiktige kontrakter og engasjementer. Dette gjør det krevende å vurdere fremtidig betjeningsevne. Dersom husstanden har vist at den har klart å betjene boutgifter over tid og utgiftene i eiebolig blir lavere enn ved å leie bolig, kan det være forsvarlig å gi startlån, selv om fremtidig inntekt fremstår som usikker. I slike saker bør kommunen gi startlån i samråd/samarbeid med NAV. Ved risiko for inntektsbortfall og ved fremtidige økte/uforutsette utgifter bør det foreligge en plan for hvordan lånet kan betjenes gjennom å utnytte tilgjengelige virkemidler. Det kan være avdragsfrihet, bostøtte, tilskudd, sosialhjelp og støtte til å øke inntekten.
Dersom personen som søker om startlån har forbruksgjeld/annen gjeld, må vedkommende kunne betjene denne i tillegg til fremtidige boutgifter og samtidig ha nok igjen å leve for. Startlån kan eventuelt løpe avdragsfritt inntil annen gjeld er nedbetalt. Dette vil ofte kreve oppfølging fra kommunen, for å sørge for at gjelden nedbetales som avtalt.
Hvis et krav ikke blir betjent, kan kreditor ta utleggspant i boligen som grunnlag for å kreve tvangssalg. Det fremgår imidlertid av tvangsfullbyrdelsesloven § 11-20, at salget bare kan gjennomføres dersom alle heftelser med bedre prioritet enn saksøkerens krav blir dekket. Det betyr i praksis at boligen ikke vil bli begjært tvangssolgt av etterstående panthavere, før disse er sikre på at boligen kan selges for en sum som minst dekker foranstående gjeld og deler av eget krav.
Dersom den som søker har mye ubetjent og uavklart gjeld, bør vedkommende ikke få innvilget startlån før annen gjeld er ryddet opp i gjennom nedbetaling eller innvilget gjeldsordning. Mange som har vært gjennom en gjeldsordning får nye betalingsproblemer. Dersom man gir lån til personer som er i en gjeldsordning eller har vært det tidligere, bør husstanden følges opp over tid for å unngå mislighold. Der boligbehovet ikke er akutt, bør vedkommende bevise over tid at han klarer å forholde seg til den økonomiske situasjonen som en gjeldsordning medfører . Det kan derfor være aktuelt å vente med å gi startlån til andre halvdel av gjeldsordningsperioden.
For å få oversikt over all gjeld, bør kommunen også sjekke gjeldsregisteret. Dersom kommunen ikke sjekker gjeldsregisteret, risikerer den å måtte ettergi gjeld på et senere tidspunkt. Det gjelder dersom det viser seg at låntakeren hadde gjeld som gjorde at kommunen burde ha skjønt at vedkommende ikke ville klare å betjene sine fremtidige forpliktelser.