«Pasienten er i tillegg bostedsløs»

I Tverrfaglig enhet for dobbeldiagnose ved Diakonhjemmet sykehus er tre av fire pasienter med rusavhengighet og psykisk lidelse bostedsløse. Bedre samarbeid mellom sykehus og kommune skal bidra til at de skrives ut til en bolig de kan beholde.

Mange pasienter med rusavhengighet og psykisk lidelse som utskrives fra behandling, kommer til en bostituasjon som de har vanskelig for å mestre. Det kan føre til nye tvangsinnleggelser og nye nederlag, sier Eli Nielsen Karagøz. Hun leder et samarbeidsprosjekt mellom Tverrfaglig enhet for dobbeltdiagnose (TEDD) ved Vinderen DPS og Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo. Prosjektet «Min bolig – Mitt hjem» skal bidra til etablering og oppfølging i varig bolig for personer med denne formen for dobbeldiagnose.

Øker problemene
Før prosjektet startet, kartla Karagøz bosituasjonen til de i denne pasientgruppen som ble  innlagte på TEDD året før. Det viste seg at 25 av 34 pasienter ikke hadde egen bolig før innleggelsen. For de av pasientene som hadde egen bolig, var boproblemer ofte en del av bakgrunnen for innleggelsen. Da de ble skrevet ut var situasjonen nokså uforandret, i tillegg hadde noen mistet sin bolig mens de var innlagte.
– Med midlertidige boforhold er sannsynligheten for ny tvangsinnleggelse i psykisk helsevern stor, konkluderer hun. – Det må tas høyde for at pasientene i tillegg til sin sykdom også ofte sliter med bostedsløshet. 

Samlet og planmessig
«Min Bolig – mitt hjem» rekrutterer pasienter som har vært innlagt på TEDD. Enheten har tolv behandlingsplasser som tilbys pasienter med alvorlig psykisk lidelse og rusavhengighet. Prosjektet skal bidra til å styrke samarbeidet med de tre bydelene som pasientene kommer fra, slik at de kan utskrives til en varig bolig og nødvendig oppfølging og ved behov muligheten til korttidsopphold ved DPS Vinderen. Utgangspunkt for koordineringen skal være Individuell plan og ansvarsgruppe rundt hver enkelt. Blant annet for å dimensjonere oppfølging i bolig skal bydelene ha god kunnskap om deres sykdomsbilde og om hvordan de mestrer dagliglivet.

Fleksibilitet kreves
– Erfaringen er at mange fungerer godt når de ikke ruser seg, men dårligere når de gjør det. Ofte er utfordringen at oppfølgningstjenestene må ta høyde for periodene med rusatferd, men kunne tre litt tilbake når pasienten kun har behov for støtte for å ivareta normal fungering. Tjenestetilbudet bør derfor være fleksibelt og tilgjengelig. For denne gruppen kan det for eksempel være vanskelig å motta avtalte tjenester til faste tider. Paradokset er at det nettopp er når han eller hun ikke holder avtalene og tjenesten uteblir at vedkommende trenger tjenesten mest. 
Prosjektet tilbyr å formidle kompetanse til pasientenes bydeler om hvordan en kan sy sammen bo- og tjenestemodeller som kan ivareta slike behov. Kirkens bymisjons boligavdeling Bybo har slik kompetanse. Stiftelsen driver flere prosjekter der beboerne har varige boliger som er samlokaliserte og beboerne kan få ulik grad av oppfølging fra ansatte som har en base i tilknytning til boligen. 

God og dårlig erfaring
I en artikkel som er publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid gir Karagøz eksempler fra prosjektet, ett der samarbeidet om å etablere en pasient i bolig har lykkes, og ett der det ikke har det.
– Et godt eksempel er der en person som har fått kjøpt egen bolig ved hjelp av Startlån og blitt gitt oppfølgingstjenester i hjemmet sitt. Boligen ble en del av rammen rundt livet hennes som ga henne lyst til å utforske et liv med mindre rus.
– I andre tilfeller velger kommunen heller å gi pasientene plass i midlertidige botiltak, framfor varige boliger med tjenesteoppfølging. I slike boliger er formålet rehabilitering: Beboeren skal trenes opp i å mestre rusen og oppnå en mer selvstendig tilværelse. Noen av våre pasienter med sammensatt problematikk blir ofte lenge i slike tiltak uten at de klarer å nyttiggjøre seg dem.

Utfordringer kan løses!
– Det er uten tvil en utfordring for bydelene å etablere bo- og tjenestemodeller for denne pasientgruppen, sier Karagøz. – Økonomien blir ofte holdt fram som et argument for å velge midlertidige og institusjonsliknende løsninger. Det er ikke sikkert at for eksempel det å fatte  enkeltvedtak om bolig og tjenester vil bli dyrere.  Den statlige tilskuddsordningen for særlig ressurskrevende tjenester kan delvis dekke kostnader i de tilfeller der kommunene fatter enkeltvedtak og yter omfattende tjenester – også til brukerne med dobbeltdiagnose. Å benytte egne kommunale tiltak ”synes” imidlertid ikke i bydelens regnskap på samme måte. Viktigere er det nok at bydelen eller kommunen hvis de ønsker å kjøpe disse tjenestene, må sette det ut på anbud, noe jeg tror bydeler kan oppleve som svært krevende.

Rettigheter og økonomi
I sin artikkel påpeker Karagøz at det er vanskelig å få gehør for at de som sliter med rus som del av sine utfordringer, har omfattende hjelpe- og oppfølgingsbehov.   
– Når personen i tillegg til sin psykiske lidelse også har, eller har hatt, et alvorlig rusmiddelproblem er det mye vanskeligere å få kommunal bolig eller hjelp til å skaffe bolig med tilpasset oppfølging, enn når personen har andre funksjonshemminger, sier hun.
– Vi trenger en gjennomgang av rettighetsfestingen av bolig. I dag ser Helsetilsynet det slik at bostedsløse med rusproblemer for å få innfridd sin rett til sosiale tjenester, må få hjelp av kommunen til å skaffe en bolig der tjenestene kan gis. Dette er likevel  ingen rettighet til varig bolig. Vi trenger dessuten å gjennomgå de økonomiske rammevilkårene som bidrar til at disse personene får hjelp på feil omsorgsnivå: Ofte kan det bety de får hjelp på et for høyt omsorgsnivå. Men det kan også være at det blir gitt «riktig» hjelp til feil tid, og da blir det ikke riktig hjelp likevel.