Rapport om boliger til flyktninger

Mange kommuner er preget av uklar og fragmentert organisering og ansvarsfordeling, både ved fremskaffelse av bolig og oppfølging i bolig. Vedtakene om bosetting blir heller ikke fulgt opp med midler til boligfremskaffelse, viser en ny rapport fra NTNU Samfunnsforskning.

NTNU Samfunnsforskning har på oppdrag fra Husbanken og IMDi gjennomført en studie om kommunenes fremskaffelse av boliger til flyktninger. Rapporten har fått navnet: ”Det er litt sånn at veien blir til mens en går” – Kommuners fremskaffelse av boliger til flyktninger og er skrevet av Kristin Thorshaug, Stina Svendsen, Veronika Paulsen og Berit Berg.  
 
Hva fremmer og hva hemmer?
I flere år har mangel på bolig vært en utfordring i bosettingsarbeidet. Denne studien ser nærmere på hva som fremmer og hemmer kommuners fremskaffelse av bolig til flyktninger. En viktig målsetning med prosjektet har vært å finne fram til gode arbeidsmetoder og strategier som kan gjøre kommunene bedre i stand til å gjennomføre en rask og god bosetting av flyktninger.

Tema rapporten tar opp er blant annet organisering og ansvarsfordeling i arbeidet med å fremskaffe bolig til flyktninger, bruk av kommunale og private boliger, bruk av Husbankens virkemidler, boligoppfølging og tilrettelegging for fremtidig boligkarriere for denne gruppen.

Rapporten bygger på en breddeundersøkelse blant flyktningkonsulenter og boligkonsulenter i alle kommunene som bosatte flyktninger i 2010, samt dybdestudier i seks case-kommuner. Det har også blitt utført intervjuer med personer fra IMDis regionkontorer, Husbanken og KS.

Utfordringer
Blant utfordringene som er identifisert i studien kan det nevnes at arbeidet i mange kommuner er preget av uklar og fragmentert organisering og ansvarsfordeling, både ved fremskaffelse av bolig og oppfølging i bolig. Det er også en mangel på helhetlig forankring, noe som medfører at vedtakene om bosetting ikke blir fulgt opp med midler til boligfremskaffelse.

I mange kommuner har det også vært lite fokus på gjennomstrømming i den kommunale boligmassen, lite planlagt oppfølging og få rutiner knyttet til dette. Kommunene benytter kommunale boliger i større grad enn private boliger til bosetting av flyktninger, men bruken av private boliger er økende, og flere rapporterer at de ønsker å prioritere innleie fra det private markedet.

Suksessfaktorer
Forskerne har også identifisert mange tydelige suksessfaktorer. Den lokale konteksten er viktig for hva som vil være den beste løsningen i den enkelte kommune. Forskerne mener imidlertid at uavhengig av variasjoner i lokale forhold, så er følgende momenter viktige:

  • Langsiktig planlegging av bosettingsarbeidet, med bruk av intensjons‐ og samarbeidsavtaler med IMDi og Husbanken, flerårige vedtak og kvartalsvis bosetting.
  • Vertikal og horisontal forankring av arbeidet, hvor både det politiske nivået og det flyktningfaglige og boligfaglige involveres.
  • Tydelig ansvarsfordeling med parallelt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid.
  • Oppfølging i bolig med fokus på boligkarriere og gjennomstrømming i den kommunale boligmassen.
  • Større og mer fleksibel bruk av Husbankens startlån.
  • Profesjonell bruk av det private leiemarkedet, hvor dette ses som en parallell løsning til bruk av kommunale boliger ved bosetting av flyktninger.

Rapporten avsluttes med et kapittel der forskerne – basert på sine analyser - gir en rekke anbefalinger til tiltak og arbeidsmetoder til kommunene, IMDi og Husbanken (se kapittel 7).