Bolig og bomiljø bestemmer over helsa

Boligen og området vi bor i har svært mye å si for både vår fysiske og mentale helse. En god bolig og godt bomiljø forebygger helseplager, mens dårlig bolig gir dårlig helse, i følge NIBR-rapport.

Studien Bolig og folkehelse fra 2014  gjennomgår internasjonal, nordisk og norsk litteratur om bolig, boområde og konsekvenser for helse utgitt etter ca. 2010. Hovedfunnet er at bolig har mye å si for helsetilstanden til folk.

- Vi ser klart at fysisk miljø påvirker fysisk helse, sier Marit Kristine Helgesen fra NIBR under kunnskapingsmøtet i Husbanken Bodø den 2. desember 2015.

I møtelokalet sitter representanter fra kommuner, fylke og forskningsmiljøer i Nordland som er engasjerte i boligpolitisk tematikk.

  1.  Marit Kristine Helgesen fra NIBR la frem funnene sine.
  2. Baida Aljubori delte egne erfaringer med å bo på asylmottak og i kommunal bolig.
  3. Elin Eidsvik fortalte hvordan Hamarøy kommune prøver å viske ut sosial arv i sin boligsatsing.
  4. - Selv om faglig fornuft peker i ei retning, så er det ikke sikkert det blir politikk, sier Øystein Henriksen fra Nord Universitet/Korus Nord.
  5. Anna Cecilie Jentoft fra Astma- og Allergiforbundet mener gode løsninger fungerer for alle og kan forebygge plager.
  6. Deltakere på kunnskapingsmøtet.
  7. - Husbanken er ikke eksperter på folkehelse, men opptatt av boligen og av hvordan kommunene skal skaffe disse boligene, sier Marit Iversen fra Husbanken. 
  8. - Husbanken burde være mer interessert i det som skjer mellom husene også, sier Adelheid Kristiansen fra Husbanken.

Alle foto: Stina Sønvisen/Husbanken

Litteraturstudien finner at det er en sammenheng mellom bolig/boområde og helse, og at det å bo dårlig påvirker både fysisk og mental helse negativt.

Kompakt by og kontroll gir best helse

I følge rapporten påvirkes fysisk helse av støy, utslipp, nærhet til parker og grøntområder, nærhet til private og offentlige tjenester og tilgang til kollektivtransport. Den mentale helsa påvirkes av identitet, tilhørighet, status, trygghetsfølelse og opplevd mening.

- Vi ser at folk har best helse i den kompakte byen, sier Helgesen.

I en kompakt by befinner butikker, kulturtilbud, jobben og grøntområder seg i gangavstand. Dette fremmer god fysisk helse. Og de samme elementene fremmer mental helse: Folk er ute, går eller sykler, treffer naboer, slår av en prat, blir kjent med nabolaget. Det skaper trygghet, tillit, sosial støtte og kontakt, dvs. at den sosiale kapitalen til de som bor der styrkes. Spredt bebyggelse skaper ikke god fysisk helse fordi den fører til mer bilbruk. Det viser seg at hvis folk må gå i mer enn 8-10 minutter til grøntområder, så lar de det være.

- Hvis det er langt til butikken, men kort vei til McDonalds kan det skape fedme, sier Helgesen.

Forskerne fant også at hvis en bolig skal beskytte helsa di, må den være i god stand, ikke inneholde råte, fukt og være godt vedlikeholdt. Egen inngang er veldig positivt for den mentale helsa. Det å leie kan være forbundet med stigma og kan gi dårligere mental helse. Dette handler om opplevd kontroll over eget liv.

- Folk i enebolig er mer lykkelige enn andre, sier forskeren.

Lav status gir mye stress

Forskerne finner mer stress og dårlig helse i områder med mange leieboliger, homogen befolkning, opphopning av sosiale problemer, vedvarende lav inntekt, slitasje, kriminalitet, rus, grafitti, forfall, nedadgående status, få tjenester og lang vei til fri- og grøntarealer.

Hvert fjerde norske barn har ikke tilgjengelige uteomåder. Barn er særlig utsatt i dårlige bomiljøer. Å bo i et fattig nabolag gir lav fødselsvekt, mer misbruk, hjertelidelser, astma, allergi, diabetes, fedme, flere ulykker og skader, mer forgiftning og tidlig død. Barn i kommunale boliger er mer syke enn andre barn. Barn som bor trangt får dårligere skoleresulateter, fordi de ikke får fred til å gjøre lekser.

Lite kontroll over omgivelsene påvirker både livskvalitet og humør.

- Stresset setter seg i kroppen, forklarer forskeren. Men rehabilitering av boliger med dårlig rykte har positiv effekt.

Vil viske ut sosial arv

Hamarøy kommunes tidligere rådmann, Elin Eidsvik, er invitert til å kommentere rapporten utfra sitt ståsted. 

- Før 2010 hadde Hamarøy kommune en tradisjonell kommunerolle med noen takras av noen boliger som ble brukt til personell og andre, sier Eidsvik. 

Men i 2010 tok kommunen tak i sine boligutfordringer. Gjennom Hamarøymodellen har kommunen realisert over hundre nye boliger og befolkningsnedgang er snudd til vekst og optimisme. Les mer om det i Hamarøymodellen

- Alle kan bli vanskeligstilt i boligmarkedet i perioder. En trenger ikke være tung rusmisbruker for å oppleve problemer, sier Eidsvik.

Gjennom prosjektet søker kommunen å viske ut sosial arv som ofte er ugrei å komme ut av på bygda hvor alle er opptatte av opphavet ditt. Men dette endres gjennom bygging av flere boliger som skaper mer bevegelse i boligmarkedet. I tillegg er et viktig premiss ved Hamarøymodellen at det skal bygges halvt om halvt med boliger for vanskeligstilte og ordinært marked i samme prosjekt.

- Ingen vet hvem av beboerne som er tildelt bolig av kommunen, sier Eidsvik. For det er slett ikke slik at de beste leilighetene med finest utsikt er forbehold det ordinære markedet, mens de minst attraktive går til kommunale leietakere. Alle stiller likt. Hver enkelt beboer får dessuten eget trykt navneskilt på dør og postkasse. En unngår dermed masse krot og overstrykninger med tusj på postkassa. En detalj som dette kan gi en helt annen opplevelse, mener Eidsvik.

Husene bygger våre liv

Øystein Henriksen fra Nord Universitet og Kompetansesenter Rus Nord-Norge synes rapporten er lærerik og at den drar opp interessante problemstillinger.

- Jeg så et  tv-program om et sted hvor folk blir veldig gamle. Tre ting ble trukket frem som vesentlige: Godt fungerende nettverk, passe langt mellom husene og at det ikke var mulig å kjøre bil. Det er vel ikke så mange steder dette gjelder lenger, sier han. Han skiller mellom helseskadelige bomiljøer og irritasjonsmomenter.

- Jeg irriterer meg over naboens garasje, fordi den er stygg. Jeg tror ikke jeg tar skade av det, sier han.

Tilgjengelige møteplasser viktig, mener han. Tidligere drabantbyer var svære boligblokker og ingenting annet.

- Først bygger vi våre hus, så bygger de våre liv, sier Henriksen.

Relasjoner på kryss og tvers mellom voksne og ungdommer har mye å si for å forebygge sosiale problemer. Kan du komme til å møte noen som kjenner mora di, så påvirker det hvordan du oppfører deg, mener han. Men Bakkebygrenda finnes ikke lenger. Heller ikke nabokona - hun er nemlig dratt på jobb eller andre steder.

- Kan vi la være å bygge ekskludering? funderer Henriksen og mener det er for stort et spørsmål å spørre om vi kan bygge inkludering. Boligen kan være et sosialt stempel, og når beboerne identifiserer seg med stempelet, så er det ikke sikkert at det hjelper å flytte.

- Når er det mulig for mannen å flytte fra nissen? spør han.

Henriksen funderer også på om det er mulig å bygge verdighet. Han gir et eksempel fra eget liv hvor en hjelpetrengende mann på 92 år ikke fikk sykehjemsplass mens kona var på sykehus, men var henvist til hjemmetjenesten.

- Men alle kvaliteter ved livet ble jo borte. Han ville hatt det bedre på sykehjem, for da traff han jo folk, sier Henriksen og etterlyser arkitektonisk kompetanse på hvordan man bygger relasjoner inn i huset. Men han har ikke all verdens tiltro til de som bestemmer.

- Selv om faglig fornuft peker i ei retning, så er det ikke sikkert det blir politikk likevel, sier han. 

- Husbanken skal drive med boligsosialt arbeid, ikke arkitektur. Men arkitektur er kjempeviktig for å skape godt boligsosialt arbeid, sier Adelheid Kristiansen fra Husbanken.

Anna Cecilie Jentoft fra Astma- og allergiforbundet mener at det er mulig å bygge forebygging, i hvert fall for den gruppa hun representerer.

- De tiltakene vi ønsker gjør det godt for alle. Gode løsninger valgt på et tidlig stadium i byggeprosesser kan forebygge sykdom forårsaket av fukt, støv og pollen sier hun.

Har følt det på kroppen

Baida Aljubori vet alt om hvor viktig bolig og bosted er for ens velbefinnende. Hun kom til Norge som flyktning fra Irak i 2009. I dag er hun en integrert solskinnshistorie med fast jobb som rådgiver i Husbanken og egen leilighet. Men veien dit var lang for kvinnen med universitetsutdanning og lang praksis fra en statlig bank i Bagdad. Hun var vant med å ha stor familie rundt seg, og å bo godt og ha god råd.

- Det var en stor overgang for meg å komme til Svolvær helt alene. Jeg satt på asylmottak i nesten to år hvor jeg måtte dele et knøttlite rom, toalett og skap med en annen asylsøker fra et annet land, sier Aljubori som ble deprimert, utrygg og mismodig av det hele. Dårlig ventilasjon og gamle tepper ga henne allergi og hoste. Det var kaldt å lufte for lenge, for de oppholdt seg på rommet hele tida.

- Da jeg ble bosatt i kommunal bolig i Bodø ble det bedre. Jeg er veldig takknemlig for det. Men alle naboene vet at det bor flyktninger der. Ingen tok kontakt. Jeg følte meg isolert, forteller hun. En dag kom noen og satte opp et gjerde mellom dem og de norske naboene.

Og det var mange praktiske problemer og irritasjonsmomenter. Det var ingen terrasse eller hage, ingen utsikt, bare grå betong. Det var lytt, hun fikk ikke lov å male, eller ha noe på veggene. Det var ingen bannstige, og det var trangt i gangen, samt lukt og fluer fra de store søppelkontainerne.

- Jeg ble jo ikke syk av noe av dette, men det var irriterende, sier Baida.

Praksis, og etter hvert fast jobb, i Husbanken ble et vendepunkt. Da leiekontrakten gikk ut etter tre år søkte hun om forlengelse, men fikk avslag.

- Det var bra, for da ble jeg presset til å komme meg ut derfra. Jeg hadde jo ikke egenkapital, men kommunen ga meg startlån, sier hun.

I dag bor hun i et vanlig nabolag, i ei leilighet hun eier og gjør hva hun vil med. Hun har naboer som slår av en prat og hun planlegger å pusse opp badet når hun har spart litt. Hun stortrives. At forskningsfunnene om at bolig og bomiljø har mye å si både for kropp og sjel kan hun altså bekrefte.

Publisert av Stina Sønvisen