Rettslig handleevne for vanskeligstilte leietakere

Kommunens arbeid med boligtildelinger og tjenesteyting til boligsøkere, reiser en rekke spørsmål i skjæringspunktet mellom leietakernes rettslige handlingsevne på den ene siden og kommunens myndighetsrolle på den andre.

Dette kan dreie seg om avtaleform, inngåelse og avslutning av bo-og behandlingsopplegg, forholdet til verge, foreldre, overformynderi og forskjellige kommunale og statlige etater. Sentrale stikkord er selvbestemmelsesrett, verdighet, brukermedvirkning og rettssikkerhet for den enkelte.

Professor Kåre Lilleholt, Universitet i Oslo, har holdt foredrag om emnet i regi av Husbanken (innledning på et foredrag om et annet emnet).


Kåre Lilleholt

Rettsleg grunnlag for å disponere bustad
Den som oppheld seg i ein bustad (i vid tyding), har som oftast rett til det. Den retten kan byggje på ein avtale med eigaren av bustaden. Er det ein avtale om å disponere bustaden mot vederlag, gjeld det ein normalt ein husleigeavtale, og rettsforholdet blir regulert av husleigelova.


Eit unntak må gjerast for avtalar som har eit anna føremål enn å stille husrom til disposisjon. I vår samanheng: Er hovudføremålet behandling eller pleie, er ein utanfor husleigelova, sjølv om opphaldet inneber disponering av husrom og byggjer på avtale.

Retten til å disponere husrom kan kvile på eit forvaltningsvedtak, utan at det i tillegg er nokon avtale mellom partane.

Ein kombinasjon har ein der retten til å gjera avtale om husrom kviler på forvaltningsvedtak
(”tildeling”). Her er utgangspunktet at retten til å disponere bustaden kviler på avtalen.
Spørsmål om bortfall av avtalen om bustad (fordi leigetida er ute, eller fordi avtalen er sagd opp eller heva), står i ei særstilling der brukaren etter offentlegrettslege reglar har krav på å få stilt bustad til disposisjon.


Rettsleg handleevne som føresetnad for husleigeavtale
Ein husleigeavtale er gjensidig tyngjande. Det har to viktige konsekvensar:
        a. retten til å disponere bustaden kan etter nærare reglar falle bort fordi leigaren ikkje oppfyller sine 
           plikter etter avtalen
        b. utleigaren kan fremje krav mot leigaren på grunn av manglande oppfylling av avtalen

Sviktande rettsleg handleevne hindrar ikkje verknadene under a (anten fordi avtalen ikkje var bindande i det heile, eller fordi utleigaren i alle fall berre har teke på seg å oppfylle mot å få motytinga).

Sviktande rettsleg handleevne kan derimot hindre verknadene under b (anten fordi avtalen ikkje var bindande i det heile, eller fordi sviktande handleevne kan ha konsekvensar for ansvarsgrunnlaget).

Dersom kommunen har grunnlag i offentlegrettslege reglar for å krevje vederlag for husrommet, kan ein velje å kalle rettsforholdet ein ”avtale”, utan at brukaren har rettsleg handleevne, men dei offentlegrettslege reglane er avgjerande for konsekvensane av manglande oppfylling frå brukaren.

Sviktande ”ansvarsevne” kan føre til redusert skadebotansvar utanom avtaleforhold (skadebotlova § 1-3).

Kommunen kan ut frå ønske om økonomistyring m.m. lata helse- og sosialetat e.l. ”leige” bustader av ein bustadetat eller ei bustadbedrift, men dette har i prinsippet ingen konsekvensar for brukarens krav etter offentlegrettslege reglar.


Kor omfattande er retten til å disponere bustaden på offentlegrettsleg grunnlag?
Det kan oppstå spørsmål om rett til å motsetje seg flytting til annan bustad m.m. Svar skal ikkje gjevast her. Vidare kan det oppstå spørsmål kring tvangsfullføring. Reglane om tvangsfråviking gjeld som utgangspunkt der brukaren er innehavar av husrom. Tvangsfullføring av forvaltningsvedtak kan gå etter andre reglar. Grensene for maktbruk. Inga gjennomgåing her.

Se også Karl Harald Søvigs foredrag på temaet 

Aktuell litteratur:

  • Alice Kjellevold Kjellevold, Rett til individuell plan (2. utg., 2005)
  • Lars E. Eriksen, Kan hjelpevergemål erstatte umyndiggjøring?, LoR 2002 s. 31 31-45 og NOU
    2004:16 om ny vergemålslov