Ikke bostedsløs, men hjemløs

- Ny forskning viser at det å leie bolig i et boligeierland som Norge gjør at mange opplever at de står på utsiden av samfunnet, skriver prosejktleder Rune Flessen i denne kronikken, som ble publisert i Adresseavisen 30. juli 2012.

Boligen er en av de viktigste grunnpilarene i velferdsstaten. Men; når blir boligen et hjem? Ny forskning viser at det å leie bolig i et boligeierland som Norge gjør at mange opplever at de står på utsiden av samfunnet.

Boligpolitikkens sosiale utfordringer må møtes på flere måter. For det første er begrepet «hjemløs», mer egnet enn «bostedsløs». For det andre kan det gjøres mer for å få flere inn i eiermarkedet. For det tredje kan økt profesjonalisering av leiemarkedet bidra til et bedre fungerende boligmarked.

I et forskningsarbeid forteller en flyktning fra Somalia med fem barn om mange avvisninger i leiemarkedet. De blir avvist enten fordi de ikke snakker norsk, er mørke i huden eller har mange barn. Leieforholdene i det private leiemarkedet er preget av uforutsigbarhet. Stadige flyttinger medfører stadige oppbrudd fra nabolag og skoler. Flyktningen gir uttrykk for at man ikke er norsk før man eier. Det å eie egen bolig oppleves dermed som en måte å bli integrert på i det norske samfunnet.

Mennesker med rusrelaterte problemer og psykiske lidelser forteller at de ikke er velkommen på visninger; at utleieleiligheter er for dyre og at de ikke er kvalifisert for kommunale boliger. Når de først får en kommunal bolig, er miljøene så dårlige at rehabilitering blir umulig. «Kommunale leieboliger kan fungere som en bolig, men ikke som et hjem». Utsagnet stammer fra en studie fra Agderforskning.

Også andre opplever å stå utenfor. Dette kan skyldes økonomiske forhold, ulike livskriser, langvarig sykdom mm. Mange identifiserer seg med de som eier, og det å stå utenfor eiermarkedet kan dermed oppleves ekstra vanskelig. Flere forteller at de opplever det som uverdig å leie. De snakker ikke om hvor de bor og barna tar ikke med venner hjem.

Historiene som kommer fram gjennom forskningen, forteller hvor viktig et hjem er. Uavhengig av bakgrunn og livssituasjon søker man tryggheten som hjemmet representerer. Fraværet av et hjem går på verdigheten løs. Fire av fem i Norge eier egen bolig. Boligdrømmen markedsføres i media og har blitt en del av vår felles kulturelle identitet. Gjennom boligen forteller man hvem man er. Den gir også betydelige økonomiske fordeler. I et samfunn hvor eierskapet står så sterkt, kan det å stå på utsiden oppleves som svært vanskelig.

Boligen handler om tilhørighet og det å være en del av noe større. Både stortingsmelding nr. 23 2003-2004 og NOU 2011:15; fremhever boligen som en viktig forutsetning for integrering og deltakelse i samfunnet. Boligen er et symbol på familiefellesskapet, og nabolaget er et symbol på et sosialt fellesskap. Det å eie betyr at man er en del av et større kulturelt fellesskap. Opplever man ikke tilhørighet og deltakelse, kan utestenging fra samfunnet bli konsekvensen.

Definisjonen av bostedsløse innebærer at man ikke blir regnet som bostedsløs om man har et ordnet boforhold for neste natt. Historiene fra de hjemløse forteller oss at det å ha en bolig i seg selv ikke forebygger opplevelsen av å stå utenfor. Dagens definisjon kan egne seg for å foreta grove kartlegginger, men det fanger ikke opp betydningen av trygghet, forutsigbarhet, boligens beskaffenhet og gode bomiljøer. Hjemløs som begrep gir umiddelbare assosiasjoner til at dette handler om mer enn den fysiske boligen. Det å være hjemløs handler ikke bare om å mangle et sted å bo. Definisjonen må speile dette.

Etablering i egen bolig er en sentral målsetting i norsk boligpolitikk. Potensialet i de ulike boligøkonomiske virkemidlene er stort, og med aktiv bruk av ordningene kan det offentlige bidra til at flere blir boligeiere. Forskning antyder at eierskapspotensialet er stort blant mange som i dag leier.

Etterspørselen etter boliger øker i takt med flere boligeiere. Studier viser at det bygges for få boliger. Dette presser opp prisene. Det er behov for flere boliger som er tilgjengelig for alle og samtidig har energiløsninger for framtiden. Blakstadmodellen som er utviklet gjennom et samarbeid mellom kommuner, utdanningsinstitusjoner og Husbanken, bidrar til at det bygges rimelige boliger med gode kvaliteter for de som i dag står utenfor eiermarkedet.

Noe må gjøres med leiemarkedet. Selv om man vil at flere skal få eie sin egen bolig, er vi avhengig av et velfungerende leiemarked. Alle kan ikke og vil ikke eie. Det private leiemarkedet omfatter omkring 15 prosent av befolkningen. Markedet er preget av høye priser og diskriminering av vanskeligstilte er et problem. Det kommunale utleiemarkedet huser i dag vel 4 prosent av befolkningen. Nåløyet for å få en kommunal leiebolig er trangt med strenge tildelingskriterier og lang ventetid.

Økt gjennomstrømning i de kommunale boligene kan frigjøre boliger. Det er behov for flere kommunale boliger og forskning viser at beboere opplever større verdighet der hvor boligene ligger i ordinære boområder, enn når de er samlokaliserte. Samtidig er det viktig å sette inn tiltak for å forbedre bomiljøene i tilknytning til samlokaliserte kommunale boliger.

Arbeidsinnvandringen til Norge vil øke i årene som kommer og mange av disse verken kan eller vil eie. Dette øker presset på leiemarkedet. Ny forskning viser at mange arbeidsinnvandrere bor under uverdige forhold. Etablering av en profesjonell utleiesektor uten kommersielle interesser kan være en løsning for mange av disse, men også for andre som sliter med å komme inn på eiermarkedet. En profesjonell utleiesektor kan bidra til å heve statusen på det å leie og sikre større forutsigbarhet.

Relevant forskning

IRIS
Man må ha en plass å bo - En sosiologisk studie av vanskeligstilte i boligeierland

Agderforskning
Husrom uten hjerterom - Kan bolig motvirke marginaliseringsprosesser?

Kommentarer

Navn:
E-post:
Kommentar:
Kommentaren din må godkjennes før den blir synlig på websiden.