Veileder - tiltak og anbefalinger som sikrer kulturvern og bærekraftig oppgradering av murgårder fra 1800-tallet

Denne veilederen har som målsetting å bistå eiere av murgårder til å påse at oppgraderingsarbeider baseres på viljen til å ta vare på verdier som bygningene representerer. Regelverket som trår i kraft når tiltak skal gjennomføres skal ikke være til hinder for gode og fornuftige tiltak som forbedrer bokvalitet.

Veileder

Tiltakt og anbefalinger som sikrer kulturvern og bærekraftig oppgradering av murgårder fra 1800-tallet

Svein Bjørberg, Elen Hvide og Heidi Stien
Multiconsult
 

Norsk bygningsmasse, på ca. 380 mill. m2, har en rekke særtrekk innen byggeskikk, teknikk og materialbruk knyttet til den periode de stammer fra. Den store industrielle revolusjon på 1800-talletførte til stor innflytting til bystrøk og vi fikk den første store byggeboom som varte fra ca. 1845 og frem til 1900 med de typiske bygårder i tegl. På denne tiden ble bygningene bygget uten tekniske installasjoner(toalett, bad, elektrisitet). Dette kom først senere litt inn på 1900-tallet. Som en liten kuriositet kan nevnes at i 1945 manglet 17 % elektrisitet, 35 % innlagt vann og 85 % manglet bad i våre boliger. Storedeler av murgårdsbebyggelsen var på dette tidspunkt i dårlig forfatning og det forelå saneringsplaner for en rekke områder og vedlikehold var ikke noe tema. Beboerne ønsket bedre standard og søkte seg mot de store nye drabantbyene som vokste frem.

Midt på 1970-tallet ble det besluttet å igangsette oppgradering av murbebyggelsen til 30-års standard slik at bygningene kunne stå i 30 år til. Tiltakene ble finansiert med lån fra Husbanken og omfattet nye vinduer, utvendig oppussing, elektrisk oppvarming, nye stigeledninger samt toalett og dusj / bad. Byfornyelsesselskaper i kommunal regi ble opprettet. Etter denne perioden ble vedlikeholdet bedre men ofte gjennomført med materialer og teknikk som ikke har vært forenlig med de opprinnelige materialer og teknikker. Moderniseringer med etterisolering, innredning av loft og kjeller har også ført til endret bygningsfysikk som igjen i mange tilfelle har ført til skadeutvikling, ofte i form av nedfall av puss, tegl etc, og muligheten for personskade er tilstede.

Bygårdene er viktige kulturminner som bør vernes om på best mulig måte. Det er en rekke utfordringer forbundet med oppgradering av disse bygningene både som følge av vernestatus og fordi oppgraderingsom endrer bygningsfysikken kan føre til skader. Mange av bygårdene eies og styres av mennesker uten faglig bakgrunn for å kunne ivareta vedlikeholdsplikten slik den er definert i lovverket, og uten tilstrekkelig kunnskap for å sikre langsiktighet i investeringer i oppgraderinger som også ivaretar kulturvernet. Innvendig i hver enkelt boenhet ivaretas vedlikeholdet godt, men fellesskapets ansvar(fasader, tak, balkonger, kjellere etc.) får ikke samme oppmerksomhet.

Tiltak som krever byggemelding skal i utgangspunktet tilfredsstille gjeldende tekniske forskrifter. Forskriftene er laget for nybygg, og vil i de fleste tilfeller ikke kunne oppfylles på alle områder ved oppgradering av eksisterende bygninger. Det er derfor viktig å ta kontaktmed myndighetene på et tidlig tidspunkt for å avklare hva som er byggemeldingspliktige.