Kunnskap har lett for å bli redusert til noe man tilegner seg rasjonelt når man opplever behov for mer oversikt og mer innsikt. I møtet med slike behov kan vi spørre oss; hva vet vi, hva trenger vi å vite mer om, og hvordan produserer vi denne kunnskapen? Dette er det rasjonelle perspektivet på kunnskap.

En annen innfallsvinkel er at kunnskapsproduksjon i form av forskning foregår alltid innenfor en etablert, institusjonell ramme, som vil legge føringer på hva slags kunnskap som frembringes. Historiske strukturer, eksterne føringer og begrensninger vil alle ha betydning for den kunnskap som frembringes og hvorfor noen typer forskning fremheves og andre ikke. Dette vil igjen kunne ha betydning for beslutningsgrunnlaget i boligfeltet som sådan og også innenfor boligpolitikken.

En tredje perspektiv, ved siden av det rasjonelle ”hva slags kunnskap trenger vi?” og det institusjonelle ”hva slags ytre strukturer virker inn på forskningen?”, er å se på hva som skjer mellom kunnskapsproduksjonen og det som skjer i tilknytning til de ulike områdene som utgjør boligfeltet – i markedene, innen politikken, i jussen, i forvaltningen, ute i den kommunale praksis osv. Perspektivet ser på disse prosessene, kunnskapsproduksjon på den ene siden, og praksis på den andre, som sammenvevde prosesser og som gjensidige konstruksjonsprosesser.

Med et slikt perspektiv kan ikke den kunnskapsproduksjon som skjer innenfor forskningen bli sett på som noe som står på utsiden og gir objektive og ”sanne” analyser av en samfunnsvirkelighet. Forskningen og kunnskapsutviklingen er selv en medvirkende faktor i produksjonen av den virkelighet de analyserer.

På boligfeltet kan man skille mellom på den ene siden, den formelle systematiske kunnskapen som frembringes gjennom forskning, som utøves av spesifikke fagfelt og som undervises på ulike utdanningsinstitusjoner. Den formelle kunnskapen er dominerende når det kommer til å definere hva som er viktig og riktig, samt for hvilken ny kunnskap som bør frembringes og også måten det bør skje på.

På den andre siden har man den boligrelaterte ”knowhow”. Det som skjer i praksis, enten det er innenfor kommuner eller forvaltning, enten det er innenfor det operative praksisfeltet, det administrative nivå eller det politiske nivå i kommunene – så vil aldri den formelle kunnskapen være identisk med hvordan den anvendes. Kunnskapen vil formes og preges av de ulike aktørene, av ulike erfaringer, av ulik kompetanse. Ulike kunnskaper vil møtes og brytes mot hverandre og ofte utforme en praksis som består av en rekke ulike komponenter – ofte også ganske langt fra den ”rene” formelle og systematiske kunnskapen.

Det er denne virkeligheten Husbanken må forholde seg til. Ja, det er en virkelighet som Husbanken selv er en viktig aktør i. Det må også få noen konsekvenser for hvordan Husbanken utøver sin rolle. I tilknytning til Husbankens FoU-arbeid er det forventninger til at ny kunnskap skal frembringes, det er forventninger til anvendelse av eksisterende kunnskap, det er forventninger til at kunnskap skal formidles og spres.

Om man tar det siste perspektivet på alvor holder det ikke å sende ut forskningsrapporter. Det holder ikke å foredra og presentere de siste forskningsfunn. Husbanken må selv aktivt gå de ulike kunnskapene i møte og samtidig selv tørre å bli utfordret på egne oppfatninger, egne meninger og egen forståelse.

Region Midt-Norge er i ferd med å utvikle konseptet ”kunnskapsmøter”. Kunnskapsmøtene er tenkt å nettopp være et møtepunkt mellom ulike kunnskaper. Et møtepunkt mellom den praksisbaserte knowhow og den systematiske og formelle forskningsbaserte kunnskapen. Dette er møtepunkter tuftet på dialog, undring, refleksjon og evnen til å være åpen for andre måter å forstå virkeligheten på. Se egen oversikt over planlagte møter.

Kunnskapsmøtene vil ta utgangspunkt i det som er Husbankens oppgaver knyttet til FoU-arbeidet og da særlig det som går på formidling og det å gjøre dette arbeidet kjent og anvendbart. Vi har som nevnt ikke tro på at å sende ut rapporter eller lage sammendrag av rapporter alene nytter. Ikke er det riktig heller. Forskningen presenterer kun en del av ”sannheten”. Forskningen gir kun en fortolkning av verden. Man hører ofte fra praksisfeltet at man ikke kjenner seg igjen i den virkeligheten forskningen beskriver. Eller man opplever at den ikke har relevans for ens egen praksis. Samtidig sier mange innenfor forskningsmilljøene at man står for langt unna praksis. Kunnskapsmøtene vil aktivt møte denne utfordringen.

Med utgangspunkt i løpende eller ferdigstilte forskningsprosjekter vil Husbanken at disse prosjektene og de problemstillingene som er i fokus presenteres for og møter praksisfeltet. Samtidig ønsker vi å utfordre praksisfeltet til å møte disse med egne erfaringer, sin kompetanse, sin kunnskap. Dette møtet mellom, ikke bare ulike kunnskaper, men også ulike virkeligheter, innehar et stort potensial for gjensidig kunnskapsdannelse og gjensidig utvikling. Erfaringene fra slike møtepunkter er udelt positive. Både forskningen og praksis er positive.

For Husbanken innebærer dette en langt mer aktiv rolle i forhold til den kunnskapsutviklingen vi forvalter. Dette er også en rolle som ikke bare kan ha betydning for Husbankens FoU-arbeid. Det er også en rolle som må få konsekvenser for hvordan Husbanken forvalter sin rolle som utvikler av ulike praksiser, tiltak og politikk ute i de kommunene vi til enhver tid samarbeider med. Det å forholde seg til kunnskap på denne måten vil få konsekvenser for hvordan vi møter kommunene, enten det er gjennom programarbeid, gjennom samarbeidsavtaler eller på andre måter.

Bilde: Colourbox